Rettslig grunnlag for styreansvar

Aksjeloven § 17-1 første ledd fastslår at:

«Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve erstatning fra et styremedlem, daglig leder eller noen som handler på vegne av selskapet, dersom vedkommende forsettlig eller uaktsomt har voldt skade på selskapet, aksjeeier eller andre.»

Dette innebærer at dersom et styremedlem opptrer på en måte som er klanderverdig og forårsaker økonomisk tap for selskapet eller andre parter, kan vedkommende holdes personlig ansvarlig.

Vilkår for ansvar

For at et styremedlem skal holdes erstatningsansvarlig, må følgende vilkår være oppfylt:

1. Det må foreligge en uaktsom eller forsettlig handling eller unnlatelse
   • Dette innebærer at vedkommende må ha handlet på en måte som avviker fra det en aktsom person i tilsvarende posisjon ville ha gjort.
2. Det må ha oppstått et økonomisk tap
   • Selskapet, aksjeeierne eller tredjeparter må ha lidt et konkret økonomisk tap som følge av styrets handlinger.
3. Årsakssammenheng mellom handlingen og tapet
   • Det må være en klar sammenheng mellom den uaktsomme handlingen eller unnlatelsen og det økonomiske tapet.

Eksempler på styreansvar

Flere situasjoner kan føre til erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1. Her er noen eksempler:

1. Manglende økonomisk oppfølging

Hvis styret ikke sørger for god økonomisk kontroll og selskapet går konkurs, kan styremedlemmene bli ansvarlige. For eksempel, hvis selskapet har en vedvarende dårlig økonomi og styret unnlater å iverksette tiltak (som å skaffe finansiering eller begjære oppbud i tide), kan de bli personlig ansvarlige overfor kreditorene som lider tap som følge av unnlatelsen.

2. Brudd på skatte- og avgiftsregler

Dersom styret ikke sørger for at selskapet betaler skatter og avgifter, kan de bli holdt ansvarlige. For eksempel, hvis selskapet unnlater å betale inn arbeidsgiveravgift og merverdiavgift, og styret ikke har sørget for tiltak for å rette opp situasjonen, kan de bli personlig erstatningsansvarlige.

3. Feilaktig eller villedende informasjon til aksjonærer eller kreditorer

Dersom styret gir uriktig eller mangelfull informasjon i selskapets årsregnskap, investorrapporter eller annen kommunikasjon med kreditorer og aksjonærer, kan dette utløse styreansvar. For eksempel, hvis selskapet presenterer regnskapstall som skjuler økonomiske problemer, og investorer taper penger som følge av dette, kan styret bli erstatningspliktig.

4. Brudd på lojalitetsplikten

Styret har en lojalitetsplikt overfor selskapet og aksjonærene. Hvis et styremedlem inngår avtaler som først og fremst gagner dem selv eller deres nærstående, uten å ivareta selskapets interesser, kan dette medføre erstatningsansvar. For eksempel, hvis et styremedlem sørger for at selskapet inngår en overpriset avtale med et annet selskap de selv har eierinteresser i, kan dette være ansvarsbetingende.

5. Brudd på miljø- eller arbeidsmiljøregler

Dersom selskapet bryter miljølover eller arbeidsmiljøregelverk på en måte som fører til skade eller tap, kan styret bli ansvarlig dersom det ikke har fulgt opp lovpålagte krav. Eksempel: Et selskap som driver med industriell produksjon unnlater å håndtere farlig avfall i samsvar med regelverket, og dette fører til miljøskade.

6. Unnlatelse av å handle ved insolvens

Hvis selskapet havner i en situasjon der det er insolvent, og styret fortsetter driften uten å gjøre nødvendige tiltak (som å melde oppbud), kan de bli holdt ansvarlige for ytterligere tap som påføres kreditorene i perioden hvor selskapet reelt var konkurs.

Alle disse eksemplene viser hvor viktig det er for styremedlemmer å handle forsvarlig og i tråd med aksjelovens regler.

Praktiske konsekvenser av styreansvar

Konsekvensene av styreansvar kan være alvorlige. Styremedlemmer kan bli personlig økonomisk ansvarlige og risikere å måtte dekke store tap.

For å begrense risikoen bør styret:

• Sikre grundig dokumentasjon av beslutningsprosesser.
• Sørge for å ha tilstrekkelig grunnlag, for eksempel gjennom økonomirapporter, til å kunne fatte forsvarlige beslutninger.
• Sørge for at selskapet har tilstrekkelige forsikringer, som styreansvarsforsikring.
• Etterleve god selskapsstyring og følge opp selskapets økonomi nøye.

Aksjeloven § 17-1 setter en klar standard for styremedlemmers ansvar i et aksjeselskap. For å unngå erstatningsansvar er det avgjørende at styret utøver sitt ansvar med aktsomhet og følger gjeldende lovgivning og beste praksis innen selskapsstyring.

Lov av 01.03.2019 om register over reelle rettighetshavere har til formål å legge til rette for rapporteringspliktiges, myndighetenes og andres tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere.

Register for reelle rettighetshavere skal sikre åpenhet om de faktiske eierforholdene i norske virksomheter, og gi informasjon om de fysiske personene som i realiteten kontrollerer virksomhetene. Større åpenhet om reelle rettighetshavere er et tiltak for å motvirke hvitvasking, terrorfinansiering og økonomisk kriminalitet.

Hvem er registreringspliktige?

Registreringspliktige virksomheter:

• aksjeselskap (AS)
• allmennaksjeselskap (ASA)
• europeiske selskap (SE)
• ansvarlige selskap med solidarisk ansvar
• (ANS)
• ansvarlige selskap med delt ansvar (DA)
• partsrederi (PRE)
• europeiske økonomiske foretaksgrupper
• (EØFG)
• kommandittselskap (KS)
• samvirkeforetak (SA)
• boligbyggelag (BBL)
• borettslag (BRL)
• sparebank (SPA)
• pensjonskasse (PK)
• norsk registrert utenlandsforetak (NUF)
• gjensidige forsikringsselskap (GFS)
• næringsdrivende stiftelser (STI)
• foreninger, som har regnskapsplikt og/eller driver næring (FLI)

Hva er en reell rettighetshaver?

En reell rettighetshaver er en norsk eller utenlandsk person som oppfyller et eller flere av kriteriene:

• eier mer enn 25 % av virksomheten
• kontrollerer mer enn 25 % av stemmerettighetene i virksomheten
• har rettighet til å utpeke eller avsette over halvparten av styremedlemmene i virksomheten
• innflytelse/kontroll på annen måte

Du kan være reell rettighetshaver på direkte grunnlag eller indirekte grunnlag.

Når du har kontroll (gjennom en eller flere posisjoner som nevnt over), og det ikke er noen andre virksomheter mellom deg og den registreringspliktige virksomheten, er du reell rettighetshaver på direkte grunnlag.

Du kan også være reell rettighetshaver ved indirekte å eie en virksomhet. Det vil si at du innehar eierandeler og stemmerettigheter i den aktuelle virksomheten via en annen virksomhet, for eksempel et holdingselskap.

På indirekte grunnlag gjelder:

• stemmerettighet 50 % eller mer
• rettighet til å utpeke eller avsette over halvparten av styret

Hvordan finner du virksomhetens reelle rettighetshavere?

Det er virksomhetens ansvar (plikt) å identifisere de reelle rettighetshaverne. For å identifisere fysiske personer etter § 2-1 og § 2-2 i Forskrift til lov om register over reelle rettighetshavere, må registreringspliktige innhente opplysninger fra bl.a. stiftelsesdokumenter, vedtekter, aksjeeierbok eller tilsvarende.

Der det er relevant, må registreringspliktige innhente opplysninger om eventuelle enigheter eller avtaler, formelle eller uformelle, som regulerer utøvelsen av eierrettigheter og stemmerettigheter i den registreringspliktige virksomheten.

Der det er relevant, må registreringspliktige også innhente opplysninger fra eventuelle mellomliggende juridiske personer, enheter, sammenslutninger og arrangementer, norske og utenlandske.

Den registreringspliktige skal dokumentere grunnlaget for identifiseringen av hvem som er reelle rettighetshavere. Dersom den registreringspliktige mener det ikke er noen reell rettighetshaver i en juridisk person eller et utenlandsk juridisk arrangement, skal vurderingen begrunnes og dokumenteres. Dersom den registreringspliktige mener det finnes en eller flere reelle rettighetshavere, men ikke kan identifisere disse, skal vurderingen begrunnes og dokumenteres.

Hvor skal opplysningene registreres?

Registreringspliktige skal registrere sine reelle rettighetshavere i Register over reelle

rettighetshavere. Dette gjøres i skjemaet Registrering av reelle rettighetshavere (RRH-0100) i Altinn: https://info.altinn.no/skjemaoversikt/bronnoysundregistrene/registrere-reelle-rettighetshavere/

Aksjonæravtale inngås som regel av alle aksjonærene. Men dette er ikke alltid nødvendig eller ønskelig. Aksjonæravtalen er kun bindende for de av aksjonærene som er part i den.

Aksjonæravtale kan inngås både ved etablering av selskapet og senere, eksempelvis i forbindelse med at det kommer inn en ny investor. Men når konflikten først har oppstått, er det ofte for sent.

Aksjonæravtaler har i utgangspunktet ikke selskapsrettslige virkninger. Det betyr at avtalen kun har virkninger for aksjonærene som er part i avtalen og ikke for selskapet. Avtalen kan imidlertid få virkning for selskapet ved at aksjonærene inntar bestemmelser fra avtalen også i selskapets vedtekter. Det er alltid viktig at aksjonæravtalen tilpasses selskapets vedtekter og motsatt, slik at det ikke oppstår motstrid. En aksjonæravtale som er i strid med vedtektene kan bli satt til side som ugyldig.

Aksjonæravtaler kan holdes konfidensielle. Dette i motsetning til selskapets vedtekter som registreres i Foretaksregisteret.

Det er få begrensninger i hva man kan regulere gjennom en aksjonæravtale. Aksjonæravtaler inneholder ofte løsninger som avviker fra det som ellers følger av aksjeloven. Men avtalen må holde seg innenfor rammene av ufravikelige bestemmelser i aksjeloven og annen næringslovgivning. Aksjonærene kan eksempelvis ikke avtale å stemme for utbytte eller finansiell bistand til eierne i større utstrekning enn det loven tillater. Det kan også være aktuelt å gjøre avtale om forhold som ikke er regulert i aksjeloven. 

Nedenfor kommenteres enkelte forhold som ofte reguleres i aksjonæravtale.  

Hvem som kan være aksjonær / personklausuler

Det er i en del tilfeller ønskelig å regulere hvem som skal kunne eie aksjer i selskapet. Derved hindrer man at det kommer uønskede personer inn på eiersiden. Dette kan eksempelvis være tilfellet i familieeide aksjeselskaper, hvor man ønsker å bevare dette preget ved selskapet. Et annet eksempel er selskaper hvor hensikten med etableringen er å gjennomføre et bestemt prosjekt med en bestemt samarbeidspartner. Et tredje eksempel er selskaper hvor det er de ansatte som er eiere. I slike tilfeller vil det gjerne være hensiktsmessig å knytte eierforholdet opp mot ansettelsesforholdet, slik at man kun kan være eier så lenge man er ansatt i selskapet. Det er lite heldig om man i disse tilfellene får uønskede endringer på eiersiden. Dersom man ikke har regulert dette i aksjonæravtale (og / eller i selskapets vedtekter), kan man i prinsippet ikke stenge for overdragelser, med mindre det anses å utgjøre «saklig grunn» etter aksjelovens samtykkebestemmelse (eller noen av de eksisterende aksjonærene utøver forkjøpsrett).

Ledelsen av selskapet

I mange tilfeller fungerer aksjelovens løsning med styrevalg etter flertallsbeslutning godt. Dette kan imidlertid være utfordrende der to aksjonærer hver eier 50 % av aksjene. I et slikt tilfelle vil ingen av aksjonærene ha flertall til alene å beslutte styrevalg. Man risikerer derfor å ikke få valgt styremedlemmer når aksjonærene er uenige, eller at spørsmålet må avgjøres etter aksjelovens løsning ved loddtrekning. Det vil være lite hensiktsmessig og gir ingen forutberegnelighet.

Aksjeinnehav gir ikke i seg rett til styreplass. En aksjonær med eierinteresse på 49,9 % har altså ikke rett på styreplass og kan risikere at de øvrige aksjonærene velger et styre hvor vedkommende ikke er representert. En løsning kan være å regulere i aksjonæravtale at alle aksjonærene eller eksempelvis ulike aksjonærgrupperinger har rett til å utnevne et bestemt antall styremedlemmer, og gjerne at styreleder har dobbeltstemme ved stemmelikhet i styret, slik at man alltid har et beslutningsdyktig styre.

Makten til en aksjonær med stemmeovertall i styret kan begrenses ved å regulere i aksjonæravtale at enkelte beslutninger krever samtykke fra andre aksjonærers oppnevnte styremedlemmer, eller at det må avgjøres på generalforsamling hvor samtlige aksjonærer samtykker. I andre tilfeller kan det være ønskelig at en mindretallsaksjonær gis større innflytelse i selskapet enn hva aksjeposten tilsier. Dette kan for eksempel være tilfellet hvor en gründer har solgt seg ned, men hvor vedkommende ønsker å beholde stor grad av innflytelse i selskapet. En gjennomtenkt regulering av disse forholdene kan sikre en beslutningsdyktig og ønskelig sammensatt ledelse.

Finansiering av selskapet

Selskapets finansiering er et viktig punkt å diskutere. Det kan være ønskelig å pålegge aksjonærene ytterligere innskuddsplikter enn det som ellers følger av aksjeloven. Eksempelvis ved å regulere at selskapet først og fremst skal finansieres av aksjonærene ved fremtidige egenkapitalinnskudd, ansvarlige lån eller lignende. Der aksjonærene har ulike forutsetninger for å bidra til slik finansering, er det imidlertid en risiko for at den økonomisk svakere part utvannes gjennom stadige kapitalinnhentinger som bare andre aksjonærer har muskler til å delta i. Alternativt kan man i aksjonæravtale bestemme det motsatte; at selskapet først og fremst skal finansieres av selskapets overskudd, fremmed-finansering eller lignende.

Utbyttepolitikk

Beslutning om utdeling av utbytte treffes etter aksjelovens bestemmelser med simpelt flertall blant aksjonærene. Aksjonærene kan ha ulike tanker om selskapets kapitalbehov, strategi, vekstambisjoner mv. Disse tankene er det fornuftig å få avklart tidlig i samarbeidet. Eksempelvis kan det være viktig for en minoritetsaksjonær å få sikret nok utbytte hvert år til å dekke formuesskatten. Dersom selskapet skal drive kapitalkrevende virksomhet, er det viktig å synliggjøre for aksjonærene at man ikke kan forvente utbytter de første årene. I andre tilfeller kan det være aktuelt å legge opp til en utbyttestrategi hvor det som hovedregel til enhver tid skal besluttes å utbetale maksimalt utbytte i den grad det er rom for det hensyntatt nødvendige tiltak og planlagte investeringer, det ikke er i strid med relevante låneavtaler, og er tillatt etter de til enhver tid gjeldende regler. En løsning kan også være at man avtaler at selskapet skal utbetale en %-vis andel av det enkelte års regnskapsmessige overskudd etter skatt som utbytte.

Beslutninger – krav til flertall

 De fleste beslutninger treffes etter aksjelovens bestemmelser med simpelt flertall (dvs. mer enn 50 % av stemmene) i både styret og på generalforsamlingen. Enkelte beslutninger krever etter aksjeloven et mer kvalifisert flertall. Her kan det være aktuelt å regulere avvikende flertallskrav i aksjonæravtale, f.eks. slik at enkelte beslutninger krever at nærmere angitte eller samtlige aksjonærer stemmer for. Det kan eksempelvis gjelde for utstedelse av nye aksjer, beslutning om utbytte eller andre utdelinger, endring av vedtektene, salg av en vesentlig del av selskapets virksomhet eller eiendeler, inngåelse av avtaler mellom selskapet og en aksjonær eller opptak av lån utover bestemte rammer.

Overdragelse av aksjer

Aksjeloven legger opp til at aksjer kan omsettes fritt. Overdragelser er kun begrenset av forkjøpsrett for øvrige aksjonærer og av at selskapets styre gir samtykke til overdragelsen.

Etter aksjeloven utøves forkjøpsretten først etter at aksjene har skiftet eier. Man må da forholde seg til en ny eier i stedet for den gamle aksjonæren. I mange tilfeller er dette upraktisk. Det er derfor vanlig å avtale at aksjelovens forkjøpsrettsbestemmelser fravikes mot at aksjonæravtalen inneholder en egen regulering av forkjøpsrett. Forkjøpsrettsbestemmelsen kan og bør også inneholde bestemmelser om størrelsen på løsningssummen og betaling av denne.

Verdsettelse av selskapet ved eierskifte, kapitalforhøyelser, innløsning/utløsning mv.

I mange tilfeller er det fornuftig å regulere hvordan aksjene i selskapet skal verdsettes i ulike typetilfeller og hvem som skal gjennomføre verdsettelsen. Med en klar modell og metode for verdsetting av aksjer, sparer man (gjerne) diskusjoner og tvil omkring verdsettelse. Aksjonæravtalen kan også inneholde good / bad leaver-klausuler, hvor aksjenes verdi avhenger av årsaken til at aksjonærer forlater selskapet. Dette siste kan være praktisk for å forhindre misbrukssituasjoner.

Tidsbegrenset overdragelsesforbud

Aksjeloven har ikke bestemmelser om overdragelsesforbud, men i enkelte tilfeller vil det være naturlig å innta en regulering av dette i aksjonæravtale. Eksempelvis slik at i en periode på to år etter avtaleinngåelsen kan ingen aksjonær overdra, pantsette eller på annen måte disponere over sine aksjer i selskapet.

Ansatte aksjonærer – kjøpsrett (og evt. kjøpsplikt) ved avslutning av ansettelsesforholdet

Et selskap kan ønske å tilby ansatte en incentivordning ut over ordinær lønn. Hovedformålet vil som regel være å stimulere til økt verdiskapning og / eller tiltrekke og beholde nøkkelpersoner i virksomheten over lengre tid. Det å gi ansatte muligheter til å kjøpe aksjer i selskapet kan være en måte å knytte disse nærmere til selskapet. Det er i slike tilfeller all grunn til å tenke igjennom hvorvidt den ansatte også bør ha rett til å beholde aksjene ved opphør av ansettelsesforholdet.

Det kan eksempelvis avtales at dersom ansettelsesforholdet avsluttes, skal selskapet ha rett (og eventuelt plikt) til å kjøpe samtlige aksjer som eies den ansatte. I tilfeller hvor aksjer tilbys til ansatte som en incentivordning, oppstår det gjerne en del skattemessige spørsmål. Det er da viktig at aksjonæravtalen er innrettet slik at dette ivaretas på en hensiktsmessig måte.

Medsalgsrett

 Aksjeloven har ikke bestemmelser om medsalgsrett. Det er her snakk om en regulering av mindretallets rett til å ta del i flertallets salg av aksjer i selskapet. Det kan eksempelvis avtales i aksjonæravtale at dersom en eller flere aksjonærer i en transaksjon samlet selger 70 % eller mer av det totale antall aksjer i selskapet, har de øvrige aksjonærene rett til å selge en tilsvarende forholdsmessig andel av sine aksjer, til samme pris og øvrige vilkår. Reguleringen går da ofte ut på at de selgende parter skal forespørre kjøperen om vedkommende er villig til å øke sitt erverv av aksjer i volum slik at ervervet i tillegg omfatter de aksjene som medsalgsrett gjøres gjeldende for. Ønsker kjøperen ikke å øke sitt erverv, skal de selgende parter, enten kjøpe aksjer fra de partene som utøver medsalgsrett, slik at disse får redusert sin beholdning av aksjer i selskapet med samme forholdsmessige andel som de selgende parter, eller dersom dette aksepteres av kjøperen, redusere sitt salg av aksjer forholdsmessig slik at de aksjonærer som utøver medsalgsrett, får selge til kjøperen samme forholdsmessige andel av sine aksjer som de opprinnelig selgende parter.

Medsalgsplikt / exit-strategi

Aksjeloven har ikke bestemmelser om medsalgsplikt eller lignende. Her snakker vi bl.a. om en regulering av mindretallets plikt til å delta i flertallets salg av aksjer i selskapet. Det kan eksempelvis avtales i aksjonæravtale at dersom en eller flere aksjonærer som til sammen eier minst 50,1 % av aksjene i selskapet inngår avtale om å selge (alle sine) aksjer til en uavhengig tredjepart, kan disse kreve at de øvrige aksjonærene selger (alle sine) aksjer på samme vilkår og betingelser. Medsalgsplikt vil ofte kun gjelde ved salg til markedsmessig pris og vilkår for øvrig, og kun mot kontant oppgjør.

Dead-lock

Aksjelovens utgangspunkt er at hver aksje har én stemme. I selskaper hvor to aksjonærer har like mange aksjer vil man kunne oppleve at det ikke oppnås flertall for noe som helst. Den ene stemmer mot og den andre stemmer for. Det kan medføre at viktige beslutninger for selskapets fremtid blir blokkert. Verdiene synker og begge parter taper på situasjonen. For å unngå at selskapet blir handlingslammet kan det inntas ulike reguleringer i aksjonæravtale. En mulighet kan være at knuten løses ved at den ene aksjonæren selger sine aksjer til den andre. Da går eierskapet i selskapet over fra to like store eiere til en eneeier og stemmereglene er ikke lenger en utfordring. En variant av dette kan være at den ene aksjonæren fastsetter en kontant pris pr. aksje og tilbyr både å selge sine aksjer for denne prisen og å kjøpe den andre aksjonærens aksjer for denne prisen. Ballen er da spilt over på motstanderens banehalvdel. Den aksjonær som mottar melding om dette må da enten kjøpe eller selge til denne fastsatte prisen. En slik løsning kan være kapitalkrevende og gå ut over en økonomisk sett svakere part. En annen form for regulering kan være salg av hele selskapet til en tredjeperson, eller tvungen fisjon (deling) av selskapet. Valget av konfliktløsningsmekanisme bør gjøres konkret med utgangspunkt i selskapet, virksomheten og aksjonærsammensetningen.

Konkurranseforbud

Det er å anbefale at aksjonærene blir enige om hvorvidt de skal kunne eie eller på annen måte delta i konkurrerende virksomhet, både mens de er aksjonærer og i en periode etter å ha solgt seg ut. Dette vil særlig være aktuelt dersom aksjonærene også er ansatt i selskapet. Men her kan arbeidsmiljøloven sette visse begrensninger for rekkevidden av det som avtales. Særlig i tilfeller hvor den ansatte kun eier en liten aksjepost i selskapet, vil arbeidsmiljøloven kunne sette begrensninger for rekkevidden av konkurranseforbudet, blant annet knyttet til hvor lenge det kan vare. Det bør vurderes konkret om, og i hvilken grad, man faktisk er tjent med og har behov for å ilegge konkurranseklausuler.

Mislighold av aksjonæravtaler

En aksjonæravtale har som nevnt innledningsvis i utgangspunktet ikke selskapsrettslig virkning. Selv om en part bryter aksjonæravtalen gjennom å stemme på en bestemt måte på generalforsamlingen, vil beslutningen likevel kunne være selskapsrettslig gyldig. Men vanlige kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser kommer til anvendelse. Vedkommende kan bli erstatningsansvarlig overfor de øvrige parter i aksjonæravtalen. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å dokumentere (økonomisk) tap. Det avtales derfor ofte at konvensjonalbot skal anvendes. Videre kan det for tilfeller med vesentlig mislighold, være aktuelt å avtale at øvrige parter i aksjonæravtalen har rett til å overta den misligholdende parts aksjer i selskapet til redusert pris. Også andre misligholdsbeføyelser kan være aktuelle, både etter bakgrunnsretten og gjennom avtaleregulering.

Gode aksjonæravtaler krever skreddersøm

Det verserer en del maler og standarder for aksjonæravtaler. Disse kan benyttes som sjekkliste i de innledende rundene, for å vurdere hvilke temaer som krever forhandling og tilpasning, Vår erfaring er at man må gå grundig til verks og utarbeide en aksjonæravtale som er tilpasset det aktuelle selskapet, virksomheten som drives og hvem som er aksjonærer. For å skrive en god aksjonæravtale, kreves det inngående kjennskap til aksjelovens bestemmelser og kontraktsrettslige regler. I tillegg er det nødvendig med kunnskap om hvordan ulike avtalebestemmelser vil slå ut både rettslig og kommersielt. Selv om det innebærer litt arbeid å få på plass en god aksjonæravtale, kan dette være vel anvendte ressurser for å unngå tidkrevende, kostbare og uforutsigbare prosesser ved uenighet eller uforutsette hendelser.

 

 

 

Dersom selskapet er mye verdt, kan det være vanskelig for ansatte å betale full pris for aksjene. Det er kanskje heller ikke ønskelig. Her er det imidlertid viktig å være klar over at den fordel som ansatte får ved kjøp av aksjer til underpris, anses som fordel vunnet ved arbeid og skal skattlegges som lønn i det året aksjene mottas. Fordelen beregnes som differansen mellom det den ansatte betalte for aksjene og markedsverdien av aksjene på kjøpstidspunktet.

Er det avtalt rådighetsbegrensninger eller andre begrensninger som kan bidra til å redusere aksjenes verdi, skal det tas hensyn til dette ved verdivurderingen. Det skal også betales arbeidsgiveravgift av fordelen. Ettersom fordelen skal skattlegges på kjøpstidspunktet vil det som hovedregel ikke være aktuelt å beskatte senere avkastning på aksjene som lønn. Utbytteutdeling etter at den ansatte er blitt eier av aksjen behandles som aksjeinntekt.

«Naken inn – naken ut»

Det har i praksis blitt utviklet flere modeller for å muliggjøre ansattes kjøp av aksjer i arbeidsgiverselskapet, uten lønnsbeskatning eller med utsatt lønnsbeskatning. En av disse modellene er den såkalte «naken inn – naken ut» – modellen.

Tidligere har det vært akseptert at den ansatte ikke anses å ha mottatt en fordel ved kjøpstidspunktet dersom prinsippene for fastsettelse av kjøpesum og salgssum har vært de samme. Modellen kan illustreres ved et forenklet eksempel. A er ansatt i B AS. B AS har en markedsverdi på 25 millioner kroner. Bokført verdi av selskapet er 5 millioner kroner. A får tilbud om å kjøpe 10 % av aksjene for 20 % av aksjenes bokførte verdi. Ved et senere salg skal aksjene selges for 20 % av det som er bokført verdi på salgstidspunktet. Aksjene har ordinær stemme- og utbytterett, og 10 % av de årlige utbyttene fra B AS vil tilfalle A.

Skattedirektoratet har i en nyere prinsipputtalelse lagt til grunn at i den grad en eventuell underpris på kjøpstidspunktet ikke knytter seg til forventninger om den ansattes fremtidige arbeidsinnsats, kan det foreligge en fordel på ervervstidspunktet, selv om den ansatte ikke får med seg noen merverdier når han selger aksjene. Det foreligger dermed en skattemessig fordel som skal beskattes som lønn. Arbeidsgiver belastes da arbeidsgiveravgift av fordelen. Bruken av «naken inn – naken ut» – modellen vil trolig avta som følge av innstramningen fra Skatteetaten.  

«Kruse-Smith»

En annen modell som benyttes er den såkalte «Kruse-Smith» – modellen. Den går i korte trekk ut på at den ansatte på kjøpstidspunktet betaler et kontantbeløp som er (ofte vesentlig) lavere enn markedsverdien, men hvor differansen mellom det som betales kontant ved kjøpet og markedsverdien (dvs. «rabatten / restvederlaget») gjøres opp ved et senere salg av aksjene og / eller ved utbytte fra selskapet. Forutsatt at «rabatten / restvederlaget» er riktig beregnet opp imot markedsverdien – og kreditten som ytes er reell og renteberegnes – unngår man lønnsbeskatning på kjøpstidspunktet.

Dersom verdien av aksjene faller i den ansattes eiertid, og den ansatte ved det senere salget fritas fra å betale gjenstående restvederlag, vil ettergivelsen utgjøre en skattepliktig fordel for den ansatte, men som da først skattlegges i det året. Kruse-Smith-modellen kan også benyttes i tilfeller hvor ansatte kjøper aksjer gjennom et eget holdingselskap – og den såkalte «fritaksmetoden» vil gjelde ved både salg og utbytteutdelinger på de «rimelige» aksjene.

Avtalte begrensninger

Det er mange avtalemessige og aksjerettslige forhold som må vurderes og hensyntas når ansatte skal kjøpe aksjer i selskapet.

Det kan f.eks. være aktuelt å avtalefeste at den ansatte ikke skal kunne selge eller pantsette aksjene, og at hovedaksjeeieren (eller en annen) gis en rett og evt. en plikt til å kjøpe aksjene på det tidspunkt den ansattes stilling i selskapet opphører.  

Dersom det er ønskelig å begrense ansattes innflytelse eller rett til utbytte kan det være aktuelt å dele aksjene i selskapet i to eller flere aksjeklasser; A-aksjer, B-aksjer osv. På denne måten kan man sørge for å differensiere økonomiske rettigheter (preferert rett til utbytte etc.) og organisatoriske rettigheter (stemmerett, rett til å utpeke styremedlemmer etc.).

Har ansatte behov for finansiering i forbindelse med kjøp av aksjer i selskapet, kan arbeidsgiverselskapet yte lån innenfor aksjelovens rammer. Dette er imidlertid en mer omfattende prosess, og det er derfor ofte ønskelig at den ansatte selv finansierer aksjekjøpet. Dersom den ansatte har mulighet for å låne penger med sikkerhet f.eks. i egen bolig vil dette også ofte kunne være rimeligere for den ansatte.

Når gjelder reglene?

Dersom selskapet skal inngå en avtale med selskapets aksjonærer, en aksjonærs morselskap, et styremedlem eller daglig leder, må selskapet følge saksbehandlingsreglene i aksjeloven § 3-8.

Tilsvarende gjelder dersom selskapet skal inngå avtale med en nærstående til partene nevnt ovenfor. Som nærstående regnes ektefeller, samboere, barn, søsken, foreldre. Også ektefellers og samboeres barn, søsken og foreldre regnes som nærstående. Videre regnes som nærstående selskap der vedkommende selv eller nærstående til vedkommende har bestemmende innflytelse. I tillegg til dette vil også de som handler etter avtale med noen som regnes som nærstående falle inn under reglene.

Reglene gjelder for avtaler av alle slag. Det spiller heller ingen rolle om det er en muntlig eller skriftlig avtale. Et praktisk eksempel hvor reglene vil kunne komme til anvendelse, er ved kjøp eller salg av eiendom mellom selskapet og selskapets tilknyttede parter.

Det gjelder imidlertid viktige unntak for når reglene gjelder, disse ser vi på i neste avsnitt.

Unntak

Saksbehandlingsreglene i aksjeloven § 3-8 gjelder for avtaler som har en virkelig verdi som er større enn 2,5 prosent av balansesummen i selskapets sist godkjente årsregnskap. I praksis er det dermed avtaler av et visst omfang som faller inn under reglene. I tillegg til denne terskelverdien er det også en del praktiske unntak for når reglene gjelder. Av disse unntakene nevner vi her kun de mest sentrale:

• Avtaler som inngås som ledd i selskapets vanlige virksomhet og som er grunnet på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper
• Avtaler der selskapets ytelse på tidspunktet for inngåelse av avtalen har en virkelig verdi som utgjør mindre enn kr 100 000         

Dersom ett av unntakene kommer til anvendelse, krever inngåelse av avtalen ikke styrets godkjenning.

Styrets saksbehandling

Dersom avtalen er over terskelverdien og ingen av lovens unntak kommer til anvendelse, skal styret godkjenne avtalen. Styret skal sørge for at det utarbeides en redegjørelse for avtalen. Videre skal styret avgi en erklæring om at avtalen er i selskapets interesse, at det er rimelig samsvar mellom verdien av det vederlaget selskapet skal yte og verdien av det det vederlaget selskapet skal motta, og at kravet til forsvarlig egenkapital og likviditet vil være oppfylt.

Dersom et av styremedlemmene har innvendinger, skal vedkommende signere med påtegnet forbehold og gjøre rede for sine innvendinger.

Revisor skal avgi en uttalelse om redegjørelsen. Revisor må blant annet kontrollere at det er rimelig samsvar mellom verdien av det vederlaget selskapet skal yte, og det vederlaget selskapet skal motta, i praksis at avtalen er basert på markedsmessige vilkår. Ved kjøp eller salg av eiendom vil revisor typisk kreve en verdivurdering fra megler som dokumentasjon for sin erklæring

Styrets redegjørelse og erklæring samt revisors erklæring skal sendes til alle aksjonærene og til Foretaksregistret.

Ugyldige avtaler – manglende styregodkjenning

Dersom avtalen ikke er omfattet av unntakene, vil manglende styregodkjenning kunne føre til at avtalen ikke blir bindende for selskapet. Merk at det bare er overtredelse av kravet om styregodkjenning av avtalen, og ikke kravet til redegjørelse, erklæring og innsendelse til Foretaksregisteret, som kan medføre at avtalen blir ugyldig.

Det er videre en forutsetning for at manglende styregodkjenning skal føre til ugyldighet at selskapet kan godtgjøre at medkontrahenten forsto eller burde forstått at styret ikke har godkjent avtalen. Den som handler i god tro med hensyn til styregodkjenningen vil dermed kunne være vernet. Avtalepartens nærhet til selskapet (jf. reglenes anvendelsesområde), vil imidlertid lett kunne tilsi en utvidet undersøkelsesplikt med hensyn til om avtalen er godkjent av styret.

Dersom en avtale er ugyldig etter bestemmelsene i aksjeloven § 3-8, skal oppfyllelse av avtalen tilbakeføres. Det er verdt å merke seg at personer som på selskapets vegne medvirker til en beslutning eller gjennomføring av en ulovlig avtale etter aksjeloven § 3-8, kan bli personlig ansvarlig for tilbakeføring til selskapet. Dette vil for eksempel kunne gjelde de betalingene selskapet har gjort etter avtalen.

Innledning

Det virker som det er en utbredt oppfatning at den som utøver forkjøpsrett trer inn i avtalen mellom kjøper og selger, slik at løsningssummen skal være lik vederlaget som er avtalt mellom kjøper og selger.  Kanskje er dette også årsaken til at mange selgere og kjøpere ikke avtaler hvordan de skal løse det seg imellom dersom kjøperen må gi fra seg av aksjene for et lavere beløp enn det han/hun har betalt til selgeren.

Det kan bestemmes i vedtektene at det ikke skal gjelde forkjøpsrett for øvrige aksjeeiere ved salg. Det kan også bestemmes i vedtektene hvordan løsningssummen skal fastsettes. For eksempel kan det bestemmes at  løsningssummen skal være en andel av bokført egenkapital. Det finnes også eksempler på at løsningssummen i visse situasjoner kan være aksjenes pålydende, og en kjøper som har betalt et betydelig høyere beløp kan da gå på en stygg smell. En mulig kjøper av aksjer bør derfor alltid undersøke hva som eventuelt er bestemt i vedtektene om forkjøpsrett.

Dersom ikke annet er fastsatt i vedtektene, følger det av aksjeloven §4-23 (2), jf §4-17 (5) at løsningssummen skal fastsettes «etter aksjenes virkelige verdi på det tidspunkt kravet er fremsatt». Kjøpesummen som er avtalt kan i mange tilfeller gi en viss veiledning om hva som er «aksjenes virkelige verdi», men ofte er det avtalte vederlaget basert på andre hensyn/vurderinger.   Der for eksempel selger påtar seg personlige forpliktelser, vil den virkelige verdien av aksjene som sådan kunne være betydelig lavere enn avtalt vederlag.

Den lovbestemte forkjøpsretten gjelder aksjer som «skifter eier». Dette omfatter ikke bare salg, men også andre former for eierskifte som vi ikke går nærmere inn på her. Forkjøpsretten kan ikke gjøres gjeldende overfor tidligere eiers nærstående eller slektninger i rett opp- eller nedstigende linje. 

Selv om et selskap ikke har vedtektsbestemmelser som regulerer forkjøpsretten, kan det være inngått avtaler mellom aksjeeierne (aksjonæravtaler/aksjeeieravtaler)  som forplikter partene til å opptre på en bestemt måte. Det er ganske vanlig å inngå slike avtaler, og de regulerer ofte både vilkår for eierskap/salg og prinsipper for verdsettelse ved eierskifte.  Slike avtaler vil ikke bli behandlet nærmere i denne artikkelen.

Bidrar til å sikre eksisterende aksjonærers kontroll

At eksisterende aksjeeiere har rett til å overta aksjer som har skiftet eier til virkelig verdi, betyr at en interessent ikke kan omgå forkjøpsretten ved å kjøpe en aksje til et høyere beløp med den virkning slik at øvrige aksjonærer ikke ser seg i stand til utnytte forkjøpsretten. Lovens ordning bidrar derfor til at aksjeeierne i et selskap skal ha reell mulighet til å hindre at aksjer som skifter eier går til utenforstående.

Virkelig verdi av aksjene som sådan

Særlig ved salg av aksjer i mindre selskaper er det vanlig at selgeren forplikter seg til fortsatt å arbeide i selskapet og/eller avstå fra å konkurrere i en periode etter salget. Det vederlag som kjøperen betaler er i slike tilfeller ikke bare vederlag for aksjene som sådan, men er også vederlag for bindingstid og/eller konkurranseforbud.

Fordi den som utøver forkjøpsrett ikke trer inn i avtalen mellom selger og kjøper, overtar vedkommende heller ikke slikt «tilbehør» til aksjene. I den grad vederlaget mellom kjøper skal kunne ha betydning for vurderingen av aksjenes «virkelige verdi», må vi derfor først trekke fra den del av vederlaget som skyldes slike forpliktelser.

Dette kan utgjøre en betydelig del av vederlaget. I små virksomheter kan aksjene ha liten salgsverdi hvis en nøkkelperson slutter og starter konkurrerende virksomhet i nabobygget. Differansen mellom det aksjene kan selges for med og uten bindingstid/konkurranseklausul må derfor trekkes fra for å komme fram til hvilken del av vederlaget som gjelder aksjen som sådan.

Denne del av vederlaget skal for øvrig skatterettslig klassifiseres som inntekt vunnet ved arbeid, ikke som kapitalgevinst ved salg av aksjer. Mange selgere av aksjer er ikke klar over dette.

Etter at skattesatsen for gevinst ved aksjesalg ble økt til 37,8 prosent i 2023 har den skatterettslige klassifiseringen mindre betydning enn tidligere for personlige aksjeeiere, men fortsatt er forskjellen mellom skatt på arbeidsinntekt og aksjegevinst så stor at dette kan gi ubehagelige overraskelser for selgere som påtar seg forpliktelser ved salg av aksjer som de selv eller deres selskaper eier.

Nærmere om vurderingen

Når vi skal finne aksjenes «virkelige verdi», er det ikke verdien på salgstidspunktetvi skal fram til, men verdien på tidspunktet forkjøpsretten benyttes. Dersom verdien har endret seg i perioden vil dette få betydning.

Når det gjelder hva som menes med selve begrepet aksjenes «virkelige verdi», er dette nå ganske godt avklart i rettspraksis. Spissformulert er dette ikke aksjenes  andel av selskapets underliggende verdier, men det  beløp som markedet vil være villig til å kjøpe de aktuelle aksjene for. Vi forutsetter da at kjøperen er en utenforstående med full innsikt i virksomheten.

I praksis vil det ofte være en vurdering av hva som er sannsynlig framtidig avkastning på investeringen.

At vi med begrepet «virkelig verdi» skal fram til antatt omsetningsverdi av de aktuelle aksjene, ikke en forholdsmessig andel av selskapets underliggende verdier, er blant annet lagt til grunn av Høyesterett i avgjørelsen publisert som Rt 2007-1393 (Flesberg). Høyesterett påpekte i dommen at omsetningsverdien av en aksje kan avvike betydelig fra det som utgjør aksjens andel av verdien av 100 % av aksjene i selskapet.

Ikke-børsnoterte aksjer er mindre likvide enn børsnoterte aksjer. Det kan også ha stor betydning om det gjelder en majoritetsaksjepost eller om aksjene utgjør en minoritet som ikke gir kontroll over selskapet. I praksis kan det gis betydelige likviditets- og minoritetsrabatter.

I Flesberg-saken ble det lagt til grunn en verdi  som var betydelig lavere enn selskapets underliggende verdier, og som  også  var betydelig lavere enn de aksjene var kjøpt for.   Innløsningsbeløpet ble fastsatt til kr 3.500,- pr aksje, til tross for at aksjene var kjøpt for kr 4.640,- pr aksje. Underliggende verdier utgjorde ifølge lagmannsretten mellom kr 6.406 og kr 7.697,- pr aksje.

For de spesielt interessert kan det nevnes at bakgrunnen for verdivurderingen i Flesberg-saken ikke  var forkjøpsrett, men krav om innløsning etter nektelse av samtykke til overdragelse av aksjer. Det er imidlertid lagt til grunn at  forståelsen av begrepet «virkelig verdi» vil bli den samme ved utøvelse av forkjøpsrett.

«Virkelige verdi» vil  derimot kunne være noe annet i en situasjon hvor en  aksjeeier krever seg utløst i medhold av  aksjeloven § 4-24. Vedkommende vil da kunne ha krav at løsningssummen skal beregnes ut fra underliggende verdier uten fradrag for minoritets- og likviditetsrabatt m.v.  der det gir et høyere beløp. Dette ble fastslått av Høyesterett i saken HR-2016-1439-A (Bergshav Holding).

At det kan være stor forskjell mellom salgssum og innløsningsbeløp illustreres også av en sak som ble avgjort av Vestfold tingrett høsten 2022.  En andel på 45 prosent av et selskap ble solgt  for kr 2.360.000,- til et selskap som ikke var aksjonær fra før. En av de eksisterende aksjonærene gjorde gjeldende forkjøpsrett, og partene greide ikke å bli enige om løsningssummen.

Selskapet hadde ikke særskilt vedtektsregulering av forkjøpsretten, slik at lovens alminnelige regler  kom til anvendelse. Jeg bisto selskapet som hadde utøvd forkjøpsrett, og vår klient tilbød seg å betale 1.5 millioner kroner for aksjene for å unngå tidsbruk og kostnader ved et skjønn.   Tilbudet ble avslått, og retten fastsatte ved skjønnet innløsningssummen  til kr 468.000,-.

Avgjørelsen ble ikke anket. Det var en del av avtalen mellom kjøper og selger at det ikke skulle skje en korreksjon av salgssummen, slik at kjøperen ble sittende uten aksjer og med et tap på nesten 1.9 millioner kroner.

Er det kjøper eller selger som bærer risikoen?

Ofte blir det ikke avtalt mellom kjøper og selger hvorvidt det skal skje et etteroppgjør dersom  kjøperen må gi fra seg aksjene for et lavere beløp enn vederlaget mellom partene og hvordan differansen eventuelt skal fordeles.

Det oppstår da lett tvist mellom partene. Det er ikke lovregulert hvordan dette skal løses, og det kan være vanskelig å si sikkert på forhånd hva utfallet vil bli.

I juridisk teori har vært argumentert for at utgangspunktet må være at det er selgeren som bærer risikoen, fordi en kjøper normalt ikke vil ta en risiko for å erverve aksjene –  i hvert fall ikke uten at det gis prisavslag for risikoen. Samtidig er det vist til at det må foretas en helt konkret fortolkning av den enkelte avtalen i hvert enkelt tilfelle. Det at kjøpesummen er betalt   før forkjøpsretten er avklart i en situasjon hvor det er risiko for forkjøpsretten blir benyttet, kan være et moment som taler for at det er kjøper som må bære risikoen.

Høsten 2021 behandlet Eidsivating lagmannsrett et  eksempel på at kjøper og selger ikke greide å bli enige om etteroppgjøret.   Avtalt salgssum for aksjene var en million kroner, og aksjene ble tatt på forkjøpsrett for kr 120.703,-. Kjøperen satt altså igjen uten aksjer og med et tap på nesten kr 880.000,-, som ble krevd erstattet av selgeren. Basert på en konkret fortolkning av avtalen mellom partene konkluderte retten med at dette var kjøpers og ikke selgers problem. Kjøper påberopte forgjeves også at tapet var så stort at selgeren måtte dekke noe basert på en rimelighetsvurdering etter avtaleloven § 36, men fikk ikke aksept for dette verken hos tingretten eller lagmannsretten.

Det kan ikke avtales forbehold

Adgangen til å utøve forkjøpsrett etter aksjeloven § 4-19 (1) gjelder aksje som har skiftet eier. Dersom aksjen først har skiftet eier, utløser dette forkjøpsrett (hvis ikke annet er bestemt i vedtektene). Den lovbestemte forkjøpsretten kan ikke omgås ved å inngå en betinget avtale om salg av aksjen.

En mulig selger av aksjer har derfor ikke krav på at de forkjøpsberettigede tar stilling til om de vil utøve forkjøpsretten før slik rett er utløst som følge av eierskifte.

Vi ser likevel eksempler i praksis på at en enkelte forsøker å omgå forkjøpsretten ved å inngå avtaler om salg som er betinget av at forkjøpsretten ikke benyttes. 

Et beslektet spørsmål er hvorvidt kjøper og selger kan kansellere salgsavtalen med den virkning at forkjøpsretten ikke utløses. Det må legges til grunn at denne adgangen i alle fall er tapt når selskapet har fått melding om salget, og i noen tilfeller antakelig også uten at slik melding er gitt.  Jeg går ikke nærmere inn på dette her.

Oppsummering

Med en uklar avtale risiker selgeren å havne i en situasjon hvor han/hun ender opp med å ha gitt fra seg aksjene for at betydelig lavere beløp enn vedkommende ville ha akseptert som salgssum. Kjøperen risikerer på sin side også å ende opp uten aksjer og med et betydelig tap.

Det som er beskrevet i denne artikkelen viser at det vil være uforsvarlig å selge eller kjøpe  aksjer underlagt forkjøpsrett uten at det er klart regulert i avtalen hva som skal skje dersom kjøperen må gi fra seg aksjene for et lavere beløp enn vedkommende selv har betalt til selger.  Dersom det ikke blir avtalt at kjøper og selger skal  dele dette tapet på en eller annen måte vil en av partene ende opp med hele regningen.

Begge parter må være innforstått at den av partene som skal dekke differansen kan risikere å ende opp med et svært betydelig tap. Dersom vedkommende ikke ønsker å ta en slik sjanse, bør det ikke inngås avtale om salg.

Holdingstruktur

Du har sikkert hørt snakk om holdingstruktur. Et holdingselskap betyr at det er et selskap som eier aksjene i driftsselskapet ditt. Når du selger aksjene i driftsselskapet får du gevinsten skattefri opp til holdingselskapet. Her kan du spare gevinsten eller investere den i eiendom, aksjer eller andre prosjekter uten at det utløser beskatning. Du utsetter beskatningen av gevinsten, for det er først når du tar gevinsten ut til deg privat at skatten kommer.

Dersom du uansett skal bruke salgssummen på å nedbetale privat gjeld eller kjøpe deg hytte i Sverige eller hus i Spania, så er ikke holdingstruktur noe for deg. Da kan du like godt ta skatten med en gang.

Det høres fornuftig ut med holdingselskap, tenker du, men kan jeg bare stifte det?

Stifte holdingselskap

En overføring av aksjene fra deg privat til et holdingselskap, vil medføre realisasjonsbeskatning. En fusjon derimot kan man gjennomføre uten beskatning hvis det gjøres på riktig måte. Det gjør man ved først å etablere et såkalt skyggekonsern (et morselskap og et datterselskap), og deretter gjennomføre en trekantfusjon hvor du fusjonerer det eksisterende selskapet inn i det nye datterselskapet, med vederlag fra morselskapet. Det kan illustreres på følgende måte:

Driftsselskap med eiendom

I driftsselskapet ditt ligger det også en eiendom som virksomheten bruker i dag. Denne eiendommen vil du ikke selge, dette skal være pensjonen din. Hvordan kan du løse det?

Det gjør man ved å gjennomføre en konsernfisjon, i stedet for konsernfusjon. Man etablerer også her et skyggekonsern (et morselskap og to datterselskap), og deretter gjennomføres en trekantfisjon hvor driftsselskapet fisjoneres og de overtakende selskapene i fisjonen er det nye driftsselskapet og det nye eiendomsselskapet, med vederlag i morselskapet. I og med at dette er en fisjon, så kreves det en verdivurdering av virksomheten og tomten for å fastsette riktig bytteforhold basert på virkelig verdi.

En konsernfisjon kan illustreres på følgende måte:

Hva hvis jeg bare skulle solgt eiendommen. Da kunne jeg vel solgt eiendommen fra AS-et og beholdt driften i AS-et?

Ja, det kunne du, men da vil du få en mye høyere samlet skattebelastning. Dette kan illustreres på følgende måte:

Salg av fast eiendom:

Salg av aksjer fra holding:

Forskjellen på hva du sitter igjen med kan illustreres på følgende måte:

Salg av fast eiendom:

Skattemessig verdi på solgte eiendommer: kr 2 000 000, salgssum 20 000 000

20 000 000 – 2 000 000 = gevinst 18 000 000

18 000 000 x 22 % = gevinstskatt 3 960 000

Av vederlaget på 20 000 000, sitter selskapet igjen med kr 16 040 000

Utbytte til personlige aksjonærer: kr 16 040 000

16 040 000 x 1,60 x 22 % = utbytteskatt 5 646 080

Etter skatt sitter aksjonærene igjen med kr 10 393 920 (51,97 % av salgssummen)

Salg av aksjer fra holdingselskap:

Som en konsekvens av fritaksmetoden vil gevinst ved salg av aksjer være skattefritt.

Utbytte til personlige aksjonærer: 20 000 000 x 1,60 x 22 % = skatt 7 040 000

Etter skatt sitter aksjonærene igjen med kr 12 960 000 (64,80 % av salgssummen).

Det er en betydelig besparelse, for det betyr at aksjonærene sitter igjen med minst kr 2 566 080 (ca 13 %) mer ved salg av aksjer fra holdingselskap enn ved salg av innmat. I tillegg er det verdt å tenke på at en meravkastning ved en eventuell reinvestering av ca. 4 mill. i spart gevinstskatt, vil kunne være betydelig.

Nytt organisasjonsnummer?

Hvis jeg får et nytt driftsselskap, kan jeg beholde organisasjonsnummeret på driftsselskapet mitt? Det er mye som er knyttet opp til dette nummeret, og jeg er redd det blir mye arbeid med nytt organisasjonsnummer.

Ved konsernfusjon og konsernfisjon, så får du ikke beholde organisasjonsnummeret på det gamle selskapet ditt, men ja, det er mulig å etablere en holdingstruktur og samtidig beholde organisasjonsnummeret på driftsselskapet. Det er i de fleste tilfeller en litt mer omstendelig prosess, men det er absolutt mulig å gjennomføre hvis det er viktig for deg.

Det høres fornuftig ut. Er det andre fordeler med holdingstruktur?

Konsernbidrag

Dersom eierskapet mellom morselskap og datterselskaper er mer enn 90 %, vil man skattemessig også være definert som et skattekonsern. Det vil si at du kan benytte reglene om konsernbidrag for å jevne ut skattebelastningen innad i konsernet. For eksempel dersom driftsselskapet ditt går med underskudd og eiendomsselskapet går med overskudd, kan underskuddet fra driftsselskapet brukes til å redusere skatten i eiendomsselskapet.

Utbytte

Alle utbytter fra datterselskap kan tas skattefritt opp til holdingselskapet. Det er først når du tar pengene ut til deg privat at du må betale skatt med 35,20 % (37,84 %). Du kan ta ut overskuddet fra driftsselskapet eller eiendomsselskapet ditt og spare overskuddet i holdingselskapet ditt. Penger kan du ta ut og ta skatten etter hvert som du trenger pengene privat.

I selskap med flere eiere, så er gjerne denne fordelen ved å utsette beskatningen større. Utbytte må gis til samtlige aksjonærer og i mange tilfeller kan det være noen som har behov for penger til privat forbruk, og noen som kunne tenke seg å investere dette videre. Ved at aksjonærene har hvert sitt holdingselskap, gis de muligheten til å selv bestemme hvordan de vil disponere overskuddet.  

Spre risiko

Ved å etablere en holdingstruktur har du også anledning til å plassere ulike virksomheter i ulike selskap, alle eid av samme holdingselskap. På den måten kan du spre risiko, slik at dårlige resultater i ett selskap ikke påvirker de andre selskapene innenfor samme eierstruktur. Dette er særlig aktuelt om du går inn i prosjekter med høy risiko, der du ikke ønsker å risikere at eiendom og annen virksomhet skal gå tapt ved en eventuell fremtidig konkurs.

Enklere generasjonsskifte

Etablering av en holdingstruktur kan også gjøre fremtidige generasjonsskifter smidigere. Generasjonsskiftet kan gjøres i holdingselskapet, fremfor i flere selskap. Ved å splitte opp aksjene i ulike aksjeklasser med ulike rettigheter, kan far og mor gi verdier til barna og fortsatt beholde kontrollen over selskapet og konsernet.

Tenker du at holdingstruktur kan være noe for deg? Ta gjerne kontakt for en uforpliktende prat.