Kort om saken

Saken gjaldt en kommunalt ansatt sykepleier som ble avskjediget etter å ha slått en psykisk utviklingshemmet bruker med flat hånd i ansiktet. Lagmannsretten – i likhet med tingretten – kom til at avskjeden var ugyldig, blant annet fordi kommunen ikke hadde vurdert omplassering i tilstrekkelig grad.

Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom og slo fast at det ikke gjelder noen plikt for arbeidsgiver til å vurdere omplassering i avskjedssaker. Begrunnelsen var at avskjed typisk bygger på alvorlige pliktbrudd som bryter tilliten og berettiger umiddelbar avslutning av arbeidsforholdet etter arbeidsmiljøloven § 15-14 første ledd. «Det kan da ikke gjelde noen plikt til å vurdere omplassering».

Spørsmålet for Høyesterett og rettslig ramme

Hovedspørsmålet var om det gjelder en plikt for arbeidsgiver til å utrede og vurdere muligheten for omplassering av arbeidstaker i saker om avskjed.

Saken kan ses i forlengelsen av HR-2024-1188-A, hvor Høyesterett fastslo at arbeidsgiver «kan ha en – begrenset og situasjonsbestemt – plikt til å tilby annet passende arbeid ved oppsigelser som skyldes arbeidstakers forhold».

I samme dom uttalte Høyesterett også at «Dersom det for eksempel er tale om alvorlige pliktbrudd eller uetterrettelig atferd som innebærer at arbeidsgiver ikke lenger kan ha tillit til arbeidstakeren, vil det ikke kunne være noen plikt til omplassering».

Etter en gjennomgang av rettskildebildet, også overnevnte dom, fremhevet Høyesterett at pliktbruddets alvor er sentralt, og at subjektive rimelighetsmomenter knyttet til arbeidstaker har mer begrenset vekt i avskjedssaker enn ved oppsigelse.

Dette ledet til konklusjonen om at det ikke gjelder noen plikt til å vurdere omplassering i avskjedssaker.

Hva kan vi ta med oss?

HR-2025-1687-A klargjør at det går et skille mellom den situasjonsbestemte omplasseringsplikten i oppsigelsessaker og avskjedssaker. Det var ikke opplagt etter HR-2024-1188-A at det ikke forelå en situasjonsbestemt plikt til omplassering også for spesielle avskjedstilfeller. Skillet som Høyesterett nå har oppstilt medfører forutsigbarhet knyttet til vurdering av omplassering i forbindelse med avslutning av arbeidsforhold, både for arbeidsgiver og arbeidstakere.

Samtidig skaper dette skillet også en tydeligere fallgruve, særlig for arbeidsgiversiden. Noen arbeidsgivere vil kunne tenke at omplasseringsvurdering er overflødig i en avskjedssak. Dersom arbeidsgiver ikke har vurdert omplassering, og det senere viser seg at det heller skulle vært gitt oppsigelse, kan fraværet av vurdering av omplassering medføre at heller ikke oppsigelsen står seg om saklig, jf. Aml §§ 15-14 (3) og 15-7.

Derfor kan det være en fordel for arbeidsgiver å dokumentere en vurdering av om omplassering er et tilstrekkelig tiltak for å avbøte situasjonen som arbeidstakers forhold har skapt, også i avskjedssaker.  Som et ledd i avskjedsvurderingen, må arbeidsgiver uansett vurdere om oppsigelse er et tilstrekkelig skritt for å avbøte situasjonen. En vurdering av muligheten for omplassering skal da inngå i den vurderingen.

Vi er stolte over å ha tatt et viktig steg i arbeidet for en mer bærekraftig fremtid. Sertifiseringen betyr at vi jobber systematisk og konkret med miljøforbedringer – og tar ansvar for å redusere vår påvirkning på klima og miljø.

Vi tror på at grønn omstilling skjer gjennom handling – ikke bare ord.

Sertifiseringen er solid forankret hos firmaets eiere og ledelse, og reflekterer et langsiktig engasjement for miljø og samfunnsansvar. Gjennom konkrete tiltak og systematisk arbeid har vi forbedret våre rutiner innen blant annet energi, avfall, innkjøp og transport.

Miljøfyrtårn-sertifiseringen er ikke bare et kvalitetsstempel, men også et uttrykk for våre verdier. Vi ønsker å bidra til en mer bærekraftig fremtid både lokalt og nasjonalt, sier økonomi- og administrasjonssjef Mette Ingersdatter Nappen.

1. Ekspropriasjon eller minnelig avtale?

Når et nettselskap skal bygge en ny kraftlinje, må selskapet skaffe seg de nødvendige rettighetene til dette fra grunneierne som blir berørt.

Nettselskapet kan skaffe seg de nødvendige rettighetene på to måter:

1. Ved å inngå en avtale med grunneieren
2. Ved ekspropriasjon

Ekspropriasjon betyr at en grunneier blir tvunget til å gi fra seg eiendomsrett eller andre rettigheter til sin eiendom. Grunneieren har da krav på full erstatning fra den som eksproprierer.

Ekspropriasjon er svært inngripende for den som blir berørt. Derfor vil nettselskapet først forsøke å inngå en minnelig avtale med grunneieren. Grunneieren mottar da et erstatningstilbud og et avtaleforslag. Hvis tilbudet aksepteres av grunneieren, er det ikke nødvendig for nettselskapet å ekspropriere rettighetene.

For et nettselskap vil det ofte være raskere og billigere å komme til enighet med grunneierne enn å gjennomføre en ekspropriasjon. Derfor er det vanlig at nettselskapet strekker seg lenger i avtaletilbudet, og tilbyr en noe høyere erstatning enn hva grunneieren kan regne med å få dersom det må eksproprieres.    

2. Hva kan grunneieren få erstatning for?

2.1 Utgangspunkt: Full erstatning for økonomisk tap

Det følger av Grunnloven at den som må gi fra seg sin eiendom til offentlig bruk, har krav på «full erstatning av statskassen». Men hva ligger egentlig i dette?

Det grunnleggende utgangspunktet er at grunneieren skal få erstatning tilsvarende sitt økonomiske tap. Hvis man ikke blir påført et økonomisk tap, har man heller ikke krav på erstatning.

Nedenfor i punkt 2.2 – 2.6 omtales noen typiske erstatningsposter ved utbygging av kraftlinjer.

2.2 Erstatning for klausulering

Ved utbyggingen av en kraftlinje vil arealet under og et stykke til siden for linjen bli «klausulert». Det betyr at grunneieren får begrensninger i sin rett til å utnytte arealet. Innenfor det arealet som klausuleres («klausuleringsbeltet») vil det for eksempel ikke være tillatt å oppføre nye bygninger. Samtidig får nettselskapet rett til å felle trær og busker innenfor beltet, av hensyn til sikkerheten til kraftlinjen. Bredden på klausuleringsbeltet kommer an på spenningsnivået på kraftlinjen og type ledning.

Når nettselskapet må felle trær i linjetraseen, har grunneieren krav på erstatning for dette (skogerstatning). Erstatningen for skogen beregnes gjerne av en skogsakkyndig som engasjeres av nettselskapet. Den skogsakkyndige vurderer verdien av skogen som felles og tapet ved at arealet ikke kan brukes til skogsdrift fremover.  

Det hender at grunneieren hadde planer om å utnytte eiendommen på en måte som ikke lenger vil være mulig. Grunneieren kan for eksempel ha planlagt å skille ut bolig- eller hyttetomter på arealet som klausuleres, eller å oppføre et næringsbygg. I så fall kan det være aktuelt å kreve erstatning for tapt eller redusert utbyggingsmulighet.

Det er ikke avgjørende om eiendommen hadde vært egnet for en utbygging: For å få tilkjent erstatning må det være påregnelig at eiendommen ville blitt bygget ut dersom kraftlinjen ikke hadde kommet. I denne «påregnelighetsvurdering» har det stor betydning hvilket formål eiendommen er regulert til. Dersom eiendommen er regulert til landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF), med strenge begrensninger på hva som kan bygges, er det ofte vanskelig å få tilkjent erstatning for tapt utbyggingsmulighet. I så fall må det sannsynliggjøres at det ville blitt gitt dispensasjon fra gjeldende regulering.  

2.3 Erstatning for mastepunkter

Dersom kraftlinjen bygges over jordbruksareal, vil bonden fortsatt kunne bruke arealet til sin produksjon. Ledningene i luften er ikke til hinder for dyrking og høsting. Men mastene til kraftlinjen vil kunne gi et økonomisk tap for bonden.

For det første vil mastene beslaglegge et visst antall kvadratmeter av jordbruksarealet, som igjen kan medføre lavere avkastning for bonden. Størrelsen på det økonomiske tapet kommer blant annet an på hva arealet brukes til (er det dyrket mark eller gjødslet beite?) og hvor stort fotavtrykk masten har.

For det andre vil mastene føre til merarbeid for bonden. Masten blir et fysisk hinder i kjøremønsteret, som gjør at pløying, såing, gjødsling, høsting mv. tar lengre tid. Ofte vil det også være nødvendig med ugressbekjempelse rundt hvert mastepunkt. Dette merarbeidet har bonden krav på erstatning for.

Dersom kraftlinjen bygges gjennom et skogsområde, vil erstatning for arealet som beslaglegges av mastepunktene være inkludert i skogerstatningen.

Mastene til kraftlinjen kan også bli plassert på fjell eller mark som ikke egner seg til jord- eller skogproduksjon (såkalt «uproduktivt areal» eller «impediment»). I utgangspunktet vil ikke grunneieren bli påført et tap i slike tilfeller, ettersom det arealet som beslaglegges av masten ikke har noen selvstendig økonomisk verdi. Når grunneieren ikke blir påført et økonomisk tap er det heller ikke grunnlag for erstatning.        

2.4 Erstatning for ulemper på gjenværende eiendom

De færreste grunneiere ønsker å få en kraftlinje som nærmeste nabo. Kraftlinjen kan oppleves som skjemmende eller ødeleggende for utsikten. Men slike estetiske/visuelle ulemper er det vanskelig å få tilkjent erstatning for, ettersom det er vanskelig å påvise at grunneieren påføres et økonomisk tap. For å få tilkjent erstatning må det påvises at eiendommen får en redusert verdi ved et eventuelt salg.   

Mange grunneiere er også bekymret for stråling fra kraftlinjer. Rundt alle strømførende ledninger oppstår det elektriske og magnetiske felt, og flere er bekymret for at dette gir økt risiko for kreft eller andre helseplager.

Flere studier viser at det ikke er helseskadelig å oppholde seg i nærheten av høyspentanlegg, så lenge magnetfeltet er lavere enn 200 µT (mikrotesla). I Norge har man valgt å følge et forsiktighetsprinsipp, som innebærer at nettselskapet må vurdere avbøtende tiltak dersom magnetfeltpåvirkningen i boliger, skoler, barnehager etc. vil overstige 0,4 mikrotesla. I en dom fra 2007 kom Høyesterett til at det ikke var grunnlag for erstatning selv om magnetfeltpåvirkningen var høyere enn 0,4 mikrotesla.        

2.5 Erstatning for bruk av private veier

Når kraftlinjen skal bygges har nettselskapet behov for å transportere både mannskap og materialer frem til linjetraseen. Ofte må nettselskapet benytte private veier til dette. Det kan for eksempel være private avkjørsler fra en offentlig vei, gruslagte skogsbilveier eller traktorveier med enkel standard. Nettselskapet kan også ha behov for å bruke disse veiene etter at kraftlinjen er ferdig bygget, for å gjennomføre tilsyn og vedlikehold. Har grunneieren krav på erstatning for at nettselskapet bruker veier over en privat eiendom?

Før byggingen av kraftlinjen kan starte opp, må nettselskapet utarbeide en detaljplan for arbeidet. Denne detaljplanen skal godkjennes av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Planen skal blant annet beskrive hvordan anleggsområdet vil bli satt i stand i ettertid. NVE forutsetter at alle områder skal tilbakeføres til opprinnelig stand.

Så lenge veiene blir opprustet til opprinnelig standard i ettertid, er det vanskelig å hevde at grunneieren påføres et økonomisk tap. Men det kan tenkes tilfeller hvor nettselskapets bruk av veien er til fortrengsel for grunneierens egen bruk. Dersom dette påfører grunneieren et økonomisk tap, vil det også være grunnlag for erstatning.

Selv om grunneieren ikke påføres et økonomisk tap, er det vanlig at nettselskaper tilbyr en viss erstatning for å komme til enighet om en minnelig avtale (i stedet for ekspropriasjon). Størrelsen på erstatningen vil ofte variere ut fra lengden på veien, hvilken standard veien har (veiklasse) og hvor intensiv bruken vil være i anleggsperioden.

2.6 Erstatning for anleggsskader

Under gjennomføringen av anleggsarbeidet hender det at de berørte eiendommene blir skadet av for eksempel anleggsmaskiner. Ofte vil det være snakk om skader på terrenget – for eksempel dype kjørespor – som har oppstått når entreprenøren har fraktet materialer inn til linjetraseen, eller ved fundamenteringen av et mastepunkt.

Som nevnt under punkt 2.5, forutsetter NVE at anleggsområdet skal settes i stand etter at arbeidet er ferdigstilt. NVE følger også opp at istandsettingen blir utført i henhold til den godkjente detaljplanen. Istandsetting handler om at inngrepet skal være minst mulig synlig i ettertid. Derfor vil man for eksempel fylle opp kjørespor med vekstmasser som rufses til, slik at området kan gro til naturlig. I utmark er naturlig revegetering den foretrukne metoden, ettersom man da gjenskaper et naturlig terreng. Til slutt vil arealet gli bedre inn i omgivelsene enn om man hadde glattet det ut og plantet/sådd.

Så lenge alle anleggsskader blir utbedret/istandsatt av nettselskapet, vil grunneieren normalt ikke bli påført et økonomisk tap.

3. Hvordan fastsettes erstatningen?

Dersom nettselskapet og grunneieren ikke kommer til enighet om en minnelig avtale, må nettselskapet ekspropriere rettighetene det har behov for. I slike tilfeller fastsettes erstatningen til grunneieren i et ekspropriasjonsskjønn.

Ekspropriasjonsskjønn er en rettslig prosess som ligner på en vanlig rettssak. Erstatningen til grunneieren blir fastsatt av en skjønnsrett, som normalt består av én juridisk dommer og to eller fire skjønnsmedlemmer. Skjønnsmedlemmene er personer med særlig kompetanse innenfor temaene i saken, for eksempel landbruk, skogbruk, byggfag eller eiendomsutvikling.

Under gjennomføringen av skjønnssaken er det vanlig at skjønnsretten drar på befaring til de aktuelle eiendommene, for å se hvordan de blir påvirket av den nye kraftlinjen. Dette gir et bedre grunnlag for å fastsette erstatningen. Det er også vanlig at grunneieren er representert av en advokat i skjønnssaken.  

4. Grunneier har rett til juridisk bistand

Ekspropriasjon kan oppleves som svært inngripende for den som blir berørt. Derfor finnes det lovbestemmelser om at den som blir utsatt for ekspropriasjon har rett til å engasjere juridisk bistand (advokat), og få dekket kostnadene til dette av den som eksproprierer.

Nettselskapets plikt til å dekke utgifter til juridisk bistand gjelder «i anledning av skjønnssaken» – altså fra og med nettselskapet har begjært skjønn for at domstolen skal fastsette erstatningen. Flere nettselskaper anerkjenner at det kan være behov for advokatbistand også i den forutgående forhandlingsfasen, og aksepterer derfor å dekke grunneierens advokatutgifter også før det er begjært skjønn.    

Erik har omfattende erfaring som advokat med hovedvekt på fast eiendom, og har spesialisert seg innen plan- og bygningsrett.

Han har ført en rekke saker for domstolene, særlig innen kontraktsrett, tingsrett og pengekravsrett, og har opparbeidet seg bred kompetanse innen forvaltningsrett og kommunal saksbehandling. I tillegg har Erik verdifull erfaring fra organisasjonsprosesser og forhandlinger, blant annet som tidligere hovedtillitsvalgt.

Vi gleder oss til å jobbe sammen med Erik og til å dra nytte av hans kompetanse og engasjement. Velkommen til oss! 🙌