Innledning

Med unntak av pliktdelsarv står en arvelater i utgangspunktet fritt til å bestemme hvordan arven skal fordeles. Dersom du for eksempel testamenterer en eiendom til samboeren din, kan du bestemme at eiendommen skal tilfalle dine egne slektninger når samboeren dør. Du sikrer da at samboeren har et sted å bo så lenge han/hun lever, samtidig som du sørger for at selve eiendommen/verdien av eiendommen på lengre sikt forblir i din egen slekt og ikke ender opp hos samboerens arvinger.

Ved samboerens død regnes slike verdier som arv etter deg og ikke som arv etter samboeren (primærarvingen). Dersom samboeren etterlater seg livsarvinger (barn/barnebarn osv.), betyr det altså at de ikke har krav på pliktdelsarv av noen del av de verdiene deres mor/far arvet fra deg.

Det er imidlertid flere praktiske utfordringer med slike sekundærdisposisjoner. Dersom primærarvingen skal ha full rådighet over verdiene, risikerer du at det ikke blir noe igjen til sekundærarvingen. 

Dersom arven består av fast eiendom, kan du begrense primærarvingens adgang til å pantsette og selge eiendommen for å sikre at den går videre til sekundærarvingen. Dette vil imidlertid kunne bety at samboeren f.eks. ikke kan selge en stor og upraktisk enebolig og kjøpe seg en mer praktisk leilighet på sine gamle dager.

Dersom eiendommen i praksis bare er til låns, kan det også bety at primærarvingen ikke ønsker å bruke penger på vedlikehold på bekostning av sine egne arvinger.

Dersom arven består av penger eller andre «flyktige» verdier, vil de kunne brukes opp. Det kan også være vanskelig å fastslå hvilke verdier primærarvingen har brukt opp: Er det arven eller er det penger som er anskaffet gjennom eget arbeid/trygd eller arv fra andre?

Testamenter med bestemmelser om sekundær arverett kan i utgangspunktet høres fristende ut, men de praktiske ulempene og utfordringene med håndtering ved primærarvingens død gjør at slike testamenter ikke alltid gir noen god løsning. 

Den som vurderer å opprette et slikt testament, bør tenke nøye gjennom hvilken rådighet primærarvingen skal ha, og hvordan det som er i behold og skal tilfalle sekundærarvingen, skal beskrives og identifiseres.

Nærmere om pliktdelsarv

Når det gjelder pliktdelsarv, er utgangspunktet at arvelater ikke kan treffe bestemmelse om sekundærdisposisjon. Det betyr at livsarvingen får arven med endelig virkning. Det gjelder likevel et unntak fra dette for arvinger som dør før fylte 18 år, eller som varig mangler testasjonsevne. I medhold av arveloven § 54 kan en arvelater ved testament bestemme hvordan pliktdelsarven i slike tilfeller skal fordeles ved primærarvingens død.

Det følger av arveloven § 50 at to tredeler av formuen etter arvelateren er pliktdelsarv for livsarvingene. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 15 ganger Folketrygdens grunnbeløp (G) til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje på tidspunktet for arvefallet.

Grunnbeløpet blir oppdatert 1. mai hvert år, og er i skrivende stund kr 124.028. Det betyr at 15 G utgjør kr 1.860.420.

Livsarvingene er arvelaters barn. Dersom et barn er død og selv etterlater seg barn, er disse barnebarna livsarvinger. Tilsvarende gjelder for oldebarn osv. Dersom en arvelater har tre barn, hvorav ett er død og selv etterlater seg to barn, vil den øvre grensen for pliktdelsarven være kr 5.581.260. Hvert av barna har krav på maksimalt kr 1.860.420, mens hvert av barnebarna har krav på maksimalt kr 930.210.

Dersom arvelateren i eksempelet over etterlater seg tre millioner kroner, vil vedkommende kunne opprette testament og treffe bestemmelse om sekundærdisposisjon for en million kroner, den såkalte  frie tredjedelen. Jeg forutsetter da at vedkommende ikke er gift. I tilfelle vil ektefellen ha krav på minstearv på 4 G.

Dersom arvelateren derimot etterlater seg f.eks. 15 millioner kroner, vil livsarvingene ikke ha krav på så mye som to tredeler, fordi pliktdelsarven begrenses beløpsmessig til 15 G for hver av de tre linjene, totalt kr 5.581.260. Testator vil dermed kunne råde fritt over kr 9.418.740 og kan testamentere dette til hvem han/hun vil, både som primærarving og deretter sekundærarving.

Arvingen må være født eller unnfanget

Selv om arvelateren i utgangspunktet står fritt til å bestemme over den del av arven som ikke er pliktdelsarv, kan arven likevel ikke fordeles med virkning mange generasjoner framover i tid.

For å ha rett til arv (etter loven eller testament) må vedkommende enten leve når arvelateren dør, eller være unnfanget og senere bli født levende. Dette følger av arveloven § 66.

Det er altså situasjonen når testator dør som er avgjørende, ikke når testamentet opprettes.

Dersom testator for eksempel dør og etterlater seg et barnebarn på 20 år og et nyfødt oldebarn, kan den frie arven testamenteres til barnebarnet som primærarving og til oldebarnet som sekundærarving. Dersom barnebarnet  deretter lever til han/hun er 90 år, vil sekundærarven først bli delt ut 70 år fram i tid.

Eksempelet er kanskje ikke så praktisk, men illustrerer at det gjennom sekundærdisposisjoner kan være mulig å fordele arv ganske langt framover i tid.

Før den nåværende arveloven trådte i kraft i  januar 2021, kunne det testamenteres arv enda en generasjon framover i tid. Det var da tilstrekkelig at en av foreldrene til arvingen var født eller unnfanget. Siste utdeling av arv kunne dermed teoretisk skje rundt hundre år fram i tid.

 Nærmere om primærarvingens rådighet

Dersom primærarvingen står helt fritt til å forbruke eller gi bort verdiene, er det jo risiko for at det blir lite eller intet igjen til sekundærarvingen. 

Det kan likevel være at arvelater ønsker å gi primærarvingene denne valgfriheten, enten fordi man stoler tilstrekkelig på primærarvingen eller velger å akseptere en slik risiko ut fra en interesseavveining.

For eksempel kan det være aktuelt å testamentere en eiendom til samboeren, og bestemme at vedkommende  står fritt til å selge eiendommen og bruke opp pengene, men at eiendommen eller det som eventuelt er igjen av pengene skal tilfalle testators slektsarvinger når samboeren dør.

Dersom eiendommen som sådan ikke er avgjørende, og man ønsker å prioritere samboeren og gi vedkommende handlingsfrihet, men likevel prioritere egne slektsarvinger framfor samboerens arvinger, kan dette noen ganger være en akseptabel løsning.

Omvendt kan det være aktuelt å legge strenge begrensninger på samboerens rådighet dersom det dreier seg om en eiendom som det er viktig å beholde i slekten, og man heller ikke ønsker å ta sjansen på at samboerens lojalitet til avdødes slekt ikke overskygges av omsorgen for egne arvinger.

For fast eiendom kan dette løses ved at det i testamentet bestemmes at arvingen ikke kan pantsette eller selge eiendommen, eventuelt heller ikke foreta andre angitte disposisjoner.

Dersom arvingen likevel selger eller pantsetter eiendommen, kan sekundærarvingen ikke påberope rådighetsbegrensningen overfor en kjøper eller panthaver som var i aktsom god tro. Det vil derfor være fornuftig å tinglyse bestemmelsene i testamentet om dette på eiendommen ved overføring til primærarvingen ved fordelingen av arv.

Det kan også bestemmes at arvingens kreditorer ikke kan ta utleggspant i eiendommen, for å hindre at eiendommen går tapt ved at arvingen unnlater å betale gjeld. Det samme gjelder for konkursbeslag. Dette kan bestemmes både for eksisterende gjeld og for framtidig gjeld i medhold av dekningsloven kapittel tre om private beslagsforbud. Det må i tilfelle oppnevnes tillitsmann etter dekningsloven § 3-4.

Dersom primærarvingens rådighet blir sterkt begrenset, vil vedkommende i praksis bare ha en slags bruksrett, selv om vedkommende formelt er eier. Det kan blant annet tenkes å føre til en ganske begrenset interesse for å bruke penger på vedlikehold av eiendommen.

Selv om det fastsettes i testamentet at vedkommende skal ha plikt til å sørge for vedlikehold, kan dette være vanskelig å håndheve i praksis.

Testator bør derfor vurdere om det kan være en like god eller bedre løsning at eiendomsretten går direkte til sekundærarvingen, med en fastsatt bruksrett for primærarvingen.

Ofte vil imidlertid svaret på denne vurderingen være at en slik bruksrett ikke er noen god løsning. Sekundærarvingen kan være mindreårig, eller av andre grunner ikke spesielt godt rustet til å skulle ivareta oppgaven med å eie en eiendom.

Det vil være lite gunstig om vedkommende skal ha utgifter til eiendommen i mange år uten selv  å kunne disponere eiendommen. Dersom absolutt alle utgifter skal dekkes av den som har bruksrett, er man i praksis like langt. En slik bruksrett vil for øvrig også utløse fordelsbeskatning for bruksrettshaveren dersom vedkommende ikke dekker alle kostander ved eiendommen.

Uavhengig av om man testamenterer en bruksrett eller en eiendomsrett med sekundærdisposisjon bør man tenke seg om og bruke god tid på å lage gode bestemmelser om vedlikehold mv., slik at man i størst mulig grad skaper klarhet og begrenser muligheten for konflikt.

Også når det gjelder rådighet for øvrig, er det en stor fordel at dette er klarest mulig regulert i testamentet, slik at det ikke oppstår tvist om hva testator har ment.

Det finnes en rekke eksempler på  tvister som kunne ha vært unngått med bedre gjennomtenkte og mer presist formulerte testamenter. Testamenter skal tolkes slik arvelater mente, og det er i mange tilfeller ikke lett å si sikkert hva en testator har ment.

For et testament med sekundærdisposisjon for en fast eiendom kan det for eksempel være vanskelig å ta stilling til om det skal innfortolkes et forbud mot å pantsette eiendommen dersom det ikke er skrevet i klartekst i testamentet hvordan dette skal være. Særlig der hvor arvingenes alder er slik at man må regne med at primærarvingen vil sitte med eiendommen i svært lang tid, kan det være grunn til å tolke testamentet slik at vedkommende kan pantsette eiendommen for å finansiere nødvendig, omfattende vedlikehold. Dersom testamentet er taust om dette vil det kunne bli en svært konkret vurdering av en rekke ulike forhold, noe som er potensielt konfliktskapende og kostbart.

Identifisering av det som skal til sekundærarvingen

Dersom sekundærdisposisjonen gjelder en konkret gjenstand, vil det normalt være enkelt å fastslå hva sekundærarvingen skal motta.

Likevel er det ikke alltid så enkelt å si sikkert hvordan testamentet skal forstås selv for konkrete gjenstander. Dersom sekundærarvingen skal motta en eiendom, og primærarvingen har tatt opp lån med sikkerhet i eiendommen, kan det bli spørsmål om gjelden skal dekkes av primærarvingens dødsbo eller av sekundærarvingen.

Dette kan igjen stille seg ulikt avhengig av om det gjelder lån brukt til vedlikehold/påkostning av eiendommen eller om det er lån til kjøp av en bil som er sikret med pant i boligen fordi dette gir best rente. Dersom dette avklares godt i testamentet, sparer testator arvingene for mange problemer.

For penger, eller fysiske gjenstander som fritt kan selges og omgjøres til penger, kan dette by på større problemer. Ikke minst kan det være vanskelig å konkludere med om arven er forbrukt slik at det ikke er noe igjen å arve.

Forholdet til primærarvingens arvinger, særlig livsarvingenes krav på pliktdelsarv, har også betydning for hvordan sekundærarvingens krav på arv kan reguleres.

Dersom det primærarvingen mottar som arv f.eks. utgjør like mye som vedkommende eier fra før, vil det kunne skape problemer dersom testator bestemmer at sekundærarvingen skal arve en tilsvarende brøk ved primærarvingens død. 

Dersom arven er brukt opp, griper jo testator inn i fordelingen av primærarvingens øvrige verdier. Det samme gjelder hvis primærarvingen har økt sin formue uten at dette er avkastning av arven. Det er derfor vanskelig å skulle fastsette arven til sekundærarvingen som en andel av  primærarvingens formue.

En annen sak er at primærarvingen selv kan bestemme i testament at en del av det vedkommende etterlater seg skal gå til sekundærarvingen. Dette kan skje i et felles testament for begge, men det er da nødvendig å ha klart for seg at dette vil være arv etter primærarvingen selv, og derfor omfattes av pliktdelsreglene dersom vedkommende har livsarvinger.

Kort om lovbestemt sekundærarv

VI har hittil sett på arvelaters bestemmelser om sekundærdisposisjoner i testament. I en bestemt situasjon er det imidlertid også fastsatt sekundærarverett i selve arveloven.

Dersom to personer uten livsarvinger oppretter felles eller gjensidig testament, og lengstlevende har overtatt arv etter et testament som ikke sier noe om fordelingen ved lengstlevendes død, skal halvparten av den samlede formuen gå til førstavdødes arvinger når lengstlevende dør dersom ikke lengstlevende har bestemt annet ved testament. Det er en forutsetning for slik lovbestemt sekundærarv at ikke lengstlevende har giftet seg på nytt eller har samboer med arverett etter loven.

Oppsummering

Kort oppsummert kan testamenter med sekundærdisposisjon være en god løsning for å sikre ønsket fordeling av arv i flere ledd i visse situasjoner.

Særlig aktuelt kan det være for faste eiendommer, hvor det er enkelt å identifisere hva som skal videre til sekundærarvingen, og det også er mulig å regulere primærarvingens rådighet slik at man sikrer at arven faktisk ender opp der den skal til slutt.

Det er viktig å tenke nøye gjennom hvordan primærarvingens rådighet og rådighetsbegrensninger skal reguleres og formuleres i testamentet, slik at det ikke oppstår tvil og unødvendig konflikt.

Huseierne er en viktig forbrukerstemme og ressurs for boligeiere i hele Norge. Som distriktsleder for Østfold skal Magnus bidra til at medlemmenes interesser blir ivaretatt på en god måte.

Huseiernes avdeling i Østfold bistår nærmere 30.000 medlemmer med alle typer bolig- og eiendomsspørsmål. Magnus er den lokale kontaktpersonen for medlemmer, myndigheter og medier. I tillegg vil han organisere gratis kurs og aktiviteter for medlemmene.

Om Huseierne:

Huseierne er en landsomfattende forbrukerorganisasjon for alle som eier sin egen bolig, sameier, borettslag og gårdeiere. Med over 270.000 medlemmer, er Huseierne en viktig forbrukerstemme som blir lyttet til! Vil du lese mer om fordelene med medlemsskap i Huseierne, kan du gå inn på denne linken: Huseierne

 

Hva er samspillsentreprise?

Samspillsentreprise er en gjennomføringsmodell i bygge- og anleggsprosjekter som legger vekt på tidlig involvering av partene, felles utvikling av prosjektet, felles målsettinger og felles økonomiske interesser. Sammenlignet med tradisjonelle entrepriseformer er det langt større fokus på positivt samarbeid i en samspillsentreprise, og et vellykket prosjekt forutsetter tett dialog, åpenhet og gjensidig tillitt. 

Det finnes flere varianter av samspillsentreprise, men det er noen konkrete fellestrekk som går igjen:

• Entreprenør(er) og rådgivere involveres tidlig, slik at alle får et eierskap til prosjektet og er med på utviklingen.
• Prosjektet gjennomføres i to faser: En utviklings- og prosjekteringsfase (fase 1) og en utførelses-/byggefase (fase 2).

Et av hovedpoengene med en samspillsentreprise er å utnytte den samlede kompetansen til alle involverte parter. Gjennom tidlig involvering av aktørene kan man oppnå besparelser og optimalisere prosjektet på flere måter:

• Entreprenøren/rådgiverne kan foreslå materialer og tekniske løsninger som gir en besparelse for byggherren.
• Entreprenøren/rådgiverne kan avdekke og håndtere mulige risikofaktorer i prosjektet, og på den måten gi en mer forutsigbar fremdrift og lavere kostnader.
• Entreprenøren får bedre tid til å planlegge sin egen produksjon. Det kan gi en mer effektiv gjennomføring og større sikkerhet med tanke på kostnader.
• Tett samarbeid i planleggingen av prosjektet kan bidra til å redusere konfliktnivået under gjennomføringen, og dermed unngår man forhåpentligvis den typen ressurskrevende konflikter som ofte forekommer i bygge- og anleggsprosjekter.
• Involvering av både eiere og fremtidige brukere kan gi et bygg med rasjonelle løsninger man ellers ikke ville tenkt på, og øke tilfredsheten med sluttproduktet.

Et annet kjennetegn ved samspillsentreprise er «åpen bok-prinsippet». I korte trekk innebærer «åpen bok» at det skal være full åpenhet om prosjektets regnskap, kostnadskalkyler mv. Ved at byggherren får innsyn entreprenørens prosjektregnskap, gis byggherren mulighet til å kontrollere og etterprøve kostnadene. Denne åpenheten bidrar til å skape tillitt og motvirke spekulasjoner som er skadelige for prosjektet.    

Som nevnt finnes det ulike varianter av samspillsentreprise. De to vanligste modellene er:

• Samspill til totalentreprise
• Samspill med incitament

Disse modellene beskrives nærmere nedenfor.

Modell 1 – Samspill til totalentreprise (Arena Fredrikstad)

Ved samspill til totalentreprise gjennomfører partene først en samspillsfase (fase 1), hvor partene samarbeider om å utvikle og planlegge prosjektet. Når prosjektet er tilstrekkelig modent, går man over til en tradisjonell totalentreprise i gjennomføringsfasen (fase 2).

Realiseringen av Arena Fredrikstad er planlagt gjennomført etter denne modellen. Først skal det gjennomføres en samspillsfase, hvor hensikten er å bruke entreprenørmarkedets erfaringer til å oppnå besparelser og optimalisere prosjektet. I anbudsinnbydelsen har kommunen vært tydelig på at prosjektet slik det ser ut i dag, ikke lar seg realisere innenfor de styrings- og kostnadsrammene som er vedtatt. Kommunen ønsker altså oppnå de fordelene ved samspill/tidlig involvering som vi har omtalt ovenfor.

Kommunen legger opp til at den utvalgte entreprenøren engasjeres som en rådgiver i fase 1, og at det inngås en kontrakt basert på NS 8401 for denne fasen. NS 8401 inneholder standard kontraktsbestemmelser for prosjekteringsoppdrag og brukes i kontraktsforhold mellom en oppdragsgiver og arkitekt, rådgivende ingeniør eller annen fagkyndig. Selv om denne standarden er basert på at prosjekteringsoppdraget gjennomføres til en fast pris, er det også mulig å avtale at arbeidet skal honoreres etter medgått tid (regningsarbeid) – slik kommunen legger opp til i prosjektet Arena Fredrikstad. 

Fredrikstad kommune har også lagt opp til at prosjektet skal organiseres som et entreprenørstyrt samspill. En slik organisering kjennetegnes av at byggherren kun inngår kontrakt med entreprenøren, og entreprenøren inngår deretter kontrakter med arkitekt og andre rådgivere. Motsetningen til dette er et byggherrestyrt samspill, hvor byggherren har separate kontrakter med entreprenør og rådgivere, og samspillet styres og koordineres av byggherren.

Dersom samspillsfasen for Arena Fredrikstad leder frem til et realiserbart prosjekt, er det planlagt at fase 2 (utførelsesfasen) skal gjennomføres som en tradisjonell totalentreprise. Her vil det bli inngått en kontrakt basert på NS 8407 med fastpris. Fastprisen skal utarbeides gjennom samspillet i fase 1.

Modell 2 – Samspill med incitament

Ved samspill med incitament gjennomføres fase 1 (planleggings-/prosjekteringsfasen) på samme måte som ved samspill til totalentreprise. Forskjellen på modellene finner man først og fremst i fase 2 (utførelsesfasen).

Ved samspill med incitament utarbeider man en målpris i fase 1, i stedet for en fastpris, og denne målprisen skal gjelde for utførelsesfasen. Målprisen er en omforent sluttkostnad som prosjektet skal styres mot, og som man har tro på at prosjektet kan gjennomføres til.

Det er viktig å være klar over at målprisen ikke er et statisk beløp: Underveis i fase 2 kan det forekomme endringer, tilleggsbestillinger eller andre forhold som kan tilbakeføres til byggherren som er ikke er hensyntatt da målprisen ble utarbeidet. Slik forhold vil medføre en regulering av målprisen.

I fase 2 utføres arbeidene som regningsarbeid og byggherren har til enhver tid innsyn i prosjektregnskapet («åpen bok»). Hvis sluttkostanden blir lavere enn målprisen, deles besparelsen mellom byggherren og entreprenøren etter en avtalt brøk – for eksempel 50/50. Hvis sluttkostnaden blir høyere enn målprisen, deles overskridelsen etter en avtalt brøk. Dette omtales ofte som deling av bonus/malus.

Den incitamentsordningen som ofte benyttes i samspillsprosjekter gir begge parter en økonomisk interesse i å finne prosjektoptimaliseringer underveis. Samtidig er det viktig å være klar over at incitamentsordningen ikke vil rydde unna alle interessemotsetninger mellom byggherren og entreprenøren. Entreprenøren vil være interessert i at målprisen oppreguleres, slik at det blir enklere å lande sluttkostnaden på bonussiden av målprisen. Byggherren på sin side, som ønsker et billigst mulig prosjekt, vil være interessert i at målprisen ikke reguleres. Ettersom det typisk er endringer i prosjektet som kan medføre en regulering, vil diskusjonene om hva som er en endring og hvilke konsekvenser endringen har, bli like viktige i en samspillsentreprise som i en tradisjonell totalentreprise.

Hva forventes av en samspillsentreprenør?

I en samspillsentreprise er det flere forventninger til entreprenøren enn i en tradisjonell utførelses- eller totalentreprise. Først og fremst er det viktig at entreprenøren har den rette innstillingen: Entreprenøren må ha vilje til å samarbeide, og være innstilt på at samarbeidet med byggherren og andre aktører er mer omfattende og mer åpent man kanskje ellers er vant til. I dette ligger at entreprenøren må være villig til å dele informasjon, både økonomisk og teknisk, med både byggherren og andre involverte aktører.  

Videre er det selvsagt viktig at man forstår oppgaven. Byggherren vil typisk ha valgt samspillsmodellen fordi det er ønskelig å få inn entreprenørens kunnskap og erfaring, enten det gjelder valg av teknisk kompliserte løsninger eller å finne besparelser uten å kompromisse med planlagte funksjoner. Det forventes naturlig nok at samspillsentreprenøren bidrar aktivt til å løse den oppgaven som byggherren vil ha løst. I noen tilfeller kan dette bli avgjørende for om det blir en utførelsesfase – slik som Arena Fredrikstad, hvor byggherren er avhengig av optimaliseringer i samspillsfasen for at prosjektet skal kunne realiseres innenfor vedtatte kostnadsrammer.  

Hvilke fordeler og utfordringer gir samspillsmodellen for en entreprenør?

Flere av entreprenørene vi bistår opplever at samspillsmodellen – og særlig det å bli involvert tidlig i prosjektet – gir mer forutsigbarhet og lavere risiko. Gjennom samspillet i fase 1 får entreprenøren et eierskap til prosjektet, og en mulighet til å påvirke og planlegge som man ellers ikke får. Det vil ofte gi en bedre ressursutnyttelse og mer effektivitet i gjennomføringsfasen. Dersom man går over til en målprismodell (incitament) i fase 2 får man også en deling av den økonomiske risikoen. Og dersom man i stedet går over til en totalentreprise med fastpris i fase 2, vil samspillet forhåpentligvis ha ledet frem til en riktigere fastpris enn om man hadde kalkulert prosjektet på egen hånd.

Samtidig er det ikke slik at samspillsmodellen fjerner alle utfordringer. En ulempe med samspillsmodellen som det ofte pekes på, er at det kan oppstå uklare roller og ansvarsforhold. Den gode stemningen i fase 1, hvor alle parter bidrar og utvikler prosjektet sammen, kan fort gi følelsen av å sitte i samme båt. Men på slutten av dagen er det én part som er ansvarlig for å levere kontraktsmessig og én part som skal betale regningen.

Vårt beste tips: Husk den menneskelige faktoren!

I samspillsprosjekter hvor vi har vært involvert, får vi ofte høre fra partene at «det er folka det kommer an på». Intensjonene kan være de beste og kontrakten kan være så velskrevet den bare vil, men som oftest vil det være sammensetningen av mennesker som avgjør om samspillet blir en suksess. Som entreprenør bør man derfor tenke nøye igjennom hvilke nøkkelpersoner man tilbyr og hvilke rådgivere man knytter til seg. Det kan fort bli avgjørende for om man ender i bonus eller malus.

Hva er et diskrimineringsgrunnlag?

Diskrimineringsgrunnlagene er opplistet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 samt arbeidsmiljøloven § 13-1.

Diskrimineringsgrunnlagene er:

• kjønn
• graviditet
• permisjon ved fødsel eller adopsjon
• omsorgsoppgaver
• etnisitet
• religion
• livssyn
• funksjonsnedsettelse
• seksuell orientering
• kjønnsidentitet
• kjønnsuttrykk
• alder

I arbeidslivet gjelder i tillegg følgende diskrimineringsgrunnlagene:

• politisk syn
• medlemskap i arbeidstakerorganisasjon
• deltidsarbeid
• midlertidig ansettelse

Dårligere behandling på grunn av øvrige forhold

Diskrimineringsgrunnlagene er uttømmende opplistet i ovennevnte lover. Dette innebærer at dårligere behandling som skyldes andre forhold enn disse, ikke er diskriminering i rettslig forstand. Får en ansatt ingen lønnsregulering fordi vedkommende har underprestert, er dette lovlig forskjellbehandling, ikke ulovlig diskriminering.

Hvor markert må diskrimineringen være?

Det kreves ikke at den som er blitt diskriminert er blitt behandlet markert dårligere enn andre. Opplever en ansatt å få dårligere lønnsregulering enn andre på grunn av sin etnisitet, vil det være diskriminering uavhengig av om det dreier seg om en differanse på 10,- kr eller 1 000 000,- kr.

Diskriminering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige diskrimineringsgrunnlag

Forbudet mot diskriminering omfatter også diskriminering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige diskrimineringsgrunnlag.

Dette kan illustreres med et eksempel: En dørvakt på et utested har fordommer mot homofile og nekter en person inngang til utestedet fordi dørvakten feilaktig tror vedkommende er homofil. Dette er diskriminering, og det har ingen betydning at antakelsen er feil.

Tilknytningsdiskriminering

Det samme vil gjelde dersom dørvakten nektet en inngang til utestedet, fordi ens venn er homofil. Dette vil være såkalt tilknytningsdiskriminering.

Lyst til å lese mer om tematikken?

Senioradvokat Glen Starr har i forbindelse med et internasjonalt samarbeidprosjekt publisert en artikkel på engelsk om diskriminering i arbeidslivet. Den kan leses i sin helhet her: https://doisrpska.nub.rs/index.php/APDN/article/view/9921

Som medlem av Eurojuris Norge, kan vi i Ytterbøl & Co tilby NROF-medlemmer lokal tilgang på juridiske advokattjenester. Avtalen gir fordeler som halv times gratis førstegangskonsultasjon, ti prosent rabatt på gjeldende priser, topp prioritet og svartid døgnet rundt.

Ytterligere informasjon finnes på medlemssiden til NROF: https://www.nrof.no/juridisk-bistand-eurojuris-norge/

 

Les mer: Eurojuris Norge inngår samarbeid med Norsk Reservistforbund

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en hendelse der en lege skadet seg under en spisepause mens hun hadde helgevakt på hjemmekontor. Under pausen snublet hun i hagen og pådro seg varige skader i foten.

Det sentrale spørsmålet i saken var om arbeidstakere som arbeider i eget hjem, er yrkesskadedekket under pauser i arbeidet eller ikke.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett la vekt på ordlyden i folketrygdloven § 13-6 andre ledd og slo fast at:

«I en situasjon hvor arbeidstakeren er utenfor sitt ordinære arbeidssted, slik tilfellet er i saken her, vil det sentrale spørsmålet derfor være om arbeidstakeren er «i arbeid» når ulykken skjer. I dette ligger at det må være en sammenheng – en tilknytning – mellom arbeidet og ulykken.»

Dernest oppstiller Høyesterett et viktig skille mellom ulykker som skjer på det ordinære arbeidstedet og skader som skjer i ens eget hjem:

• For ulykker som skjer på det ordinære arbeidsstedet, skal bedømmelsen være romslig. Da omfattes også ulykker som skjer i spise- og hvilepauser, under bedriftslegebesøk, trimaktiviteter og lignende, samt ulykker som inntreffer på seminarer og lignende utenfor det ordinære arbeidsstedet.
• Denne romslige bedømmelsen av tilknytningskravet gjelder imidlertid ikke når arbeidstakeren har pause fra arbeidet i eget hjem.

Etter å ha slått dette fast, konkluderte Høyesterett med at legen ikke var «i arbeid» da skaden inntraff. Hun hadde derfor ikke krav på yrkesskadedekning.

Hvis du har spørsmål om hvordan dette kan påvirke din situasjon, enten som arbeidsgiver eller arbeidstaker, eller om du har andre spørsmål knyttet til arbeidslivet, er du velkommen til å ta kontakt med oss i Advokatfirmaet Ytterbøl & Co. Våre erfarne advokater står klare til å bistå deg med råd og veiledning.