Innledning

Med unntak av pliktdelsarv står en arvelater i utgangspunktet fritt til å bestemme hvordan arven skal fordeles. Dersom du for eksempel testamenterer en eiendom til samboeren din, kan du bestemme at eiendommen skal tilfalle dine egne slektninger når samboeren dør. Du sikrer da at samboeren har et sted å bo så lenge han/hun lever, samtidig som du sørger for at selve eiendommen/verdien av eiendommen på lengre sikt forblir i din egen slekt og ikke ender opp hos samboerens arvinger.

Ved samboerens død regnes slike verdier som arv etter deg og ikke som arv etter samboeren (primærarvingen). Dersom samboeren etterlater seg livsarvinger (barn/barnebarn osv.), betyr det altså at de ikke har krav på pliktdelsarv av noen del av de verdiene deres mor/far arvet fra deg.

Det er imidlertid flere praktiske utfordringer med slike sekundærdisposisjoner. Dersom primærarvingen skal ha full rådighet over verdiene, risikerer du at det ikke blir noe igjen til sekundærarvingen. 

Dersom arven består av fast eiendom, kan du begrense primærarvingens adgang til å pantsette og selge eiendommen for å sikre at den går videre til sekundærarvingen. Dette vil imidlertid kunne bety at samboeren f.eks. ikke kan selge en stor og upraktisk enebolig og kjøpe seg en mer praktisk leilighet på sine gamle dager.

Dersom eiendommen i praksis bare er til låns, kan det også bety at primærarvingen ikke ønsker å bruke penger på vedlikehold på bekostning av sine egne arvinger.

Dersom arven består av penger eller andre «flyktige» verdier, vil de kunne brukes opp. Det kan også være vanskelig å fastslå hvilke verdier primærarvingen har brukt opp: Er det arven eller er det penger som er anskaffet gjennom eget arbeid/trygd eller arv fra andre?

Testamenter med bestemmelser om sekundær arverett kan i utgangspunktet høres fristende ut, men de praktiske ulempene og utfordringene med håndtering ved primærarvingens død gjør at slike testamenter ikke alltid gir noen god løsning. 

Den som vurderer å opprette et slikt testament, bør tenke nøye gjennom hvilken rådighet primærarvingen skal ha, og hvordan det som er i behold og skal tilfalle sekundærarvingen, skal beskrives og identifiseres.

Nærmere om pliktdelsarv

Når det gjelder pliktdelsarv, er utgangspunktet at arvelater ikke kan treffe bestemmelse om sekundærdisposisjon. Det betyr at livsarvingen får arven med endelig virkning. Det gjelder likevel et unntak fra dette for arvinger som dør før fylte 18 år, eller som varig mangler testasjonsevne. I medhold av arveloven § 54 kan en arvelater ved testament bestemme hvordan pliktdelsarven i slike tilfeller skal fordeles ved primærarvingens død.

Det følger av arveloven § 50 at to tredeler av formuen etter arvelateren er pliktdelsarv for livsarvingene. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 15 ganger Folketrygdens grunnbeløp (G) til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje på tidspunktet for arvefallet.

Grunnbeløpet blir oppdatert 1. mai hvert år, og er i skrivende stund kr 124.028. Det betyr at 15 G utgjør kr 1.860.420.

Livsarvingene er arvelaters barn. Dersom et barn er død og selv etterlater seg barn, er disse barnebarna livsarvinger. Tilsvarende gjelder for oldebarn osv. Dersom en arvelater har tre barn, hvorav ett er død og selv etterlater seg to barn, vil den øvre grensen for pliktdelsarven være kr 5.581.260. Hvert av barna har krav på maksimalt kr 1.860.420, mens hvert av barnebarna har krav på maksimalt kr 930.210.

Dersom arvelateren i eksempelet over etterlater seg tre millioner kroner, vil vedkommende kunne opprette testament og treffe bestemmelse om sekundærdisposisjon for en million kroner, den såkalte  frie tredjedelen. Jeg forutsetter da at vedkommende ikke er gift. I tilfelle vil ektefellen ha krav på minstearv på 4 G.

Dersom arvelateren derimot etterlater seg f.eks. 15 millioner kroner, vil livsarvingene ikke ha krav på så mye som to tredeler, fordi pliktdelsarven begrenses beløpsmessig til 15 G for hver av de tre linjene, totalt kr 5.581.260. Testator vil dermed kunne råde fritt over kr 9.418.740 og kan testamentere dette til hvem han/hun vil, både som primærarving og deretter sekundærarving.

Arvingen må være født eller unnfanget

Selv om arvelateren i utgangspunktet står fritt til å bestemme over den del av arven som ikke er pliktdelsarv, kan arven likevel ikke fordeles med virkning mange generasjoner framover i tid.

For å ha rett til arv (etter loven eller testament) må vedkommende enten leve når arvelateren dør, eller være unnfanget og senere bli født levende. Dette følger av arveloven § 66.

Det er altså situasjonen når testator dør som er avgjørende, ikke når testamentet opprettes.

Dersom testator for eksempel dør og etterlater seg et barnebarn på 20 år og et nyfødt oldebarn, kan den frie arven testamenteres til barnebarnet som primærarving og til oldebarnet som sekundærarving. Dersom barnebarnet  deretter lever til han/hun er 90 år, vil sekundærarven først bli delt ut 70 år fram i tid.

Eksempelet er kanskje ikke så praktisk, men illustrerer at det gjennom sekundærdisposisjoner kan være mulig å fordele arv ganske langt framover i tid.

Før den nåværende arveloven trådte i kraft i  januar 2021, kunne det testamenteres arv enda en generasjon framover i tid. Det var da tilstrekkelig at en av foreldrene til arvingen var født eller unnfanget. Siste utdeling av arv kunne dermed teoretisk skje rundt hundre år fram i tid.

 Nærmere om primærarvingens rådighet

Dersom primærarvingen står helt fritt til å forbruke eller gi bort verdiene, er det jo risiko for at det blir lite eller intet igjen til sekundærarvingen. 

Det kan likevel være at arvelater ønsker å gi primærarvingene denne valgfriheten, enten fordi man stoler tilstrekkelig på primærarvingen eller velger å akseptere en slik risiko ut fra en interesseavveining.

For eksempel kan det være aktuelt å testamentere en eiendom til samboeren, og bestemme at vedkommende  står fritt til å selge eiendommen og bruke opp pengene, men at eiendommen eller det som eventuelt er igjen av pengene skal tilfalle testators slektsarvinger når samboeren dør.

Dersom eiendommen som sådan ikke er avgjørende, og man ønsker å prioritere samboeren og gi vedkommende handlingsfrihet, men likevel prioritere egne slektsarvinger framfor samboerens arvinger, kan dette noen ganger være en akseptabel løsning.

Omvendt kan det være aktuelt å legge strenge begrensninger på samboerens rådighet dersom det dreier seg om en eiendom som det er viktig å beholde i slekten, og man heller ikke ønsker å ta sjansen på at samboerens lojalitet til avdødes slekt ikke overskygges av omsorgen for egne arvinger.

For fast eiendom kan dette løses ved at det i testamentet bestemmes at arvingen ikke kan pantsette eller selge eiendommen, eventuelt heller ikke foreta andre angitte disposisjoner.

Dersom arvingen likevel selger eller pantsetter eiendommen, kan sekundærarvingen ikke påberope rådighetsbegrensningen overfor en kjøper eller panthaver som var i aktsom god tro. Det vil derfor være fornuftig å tinglyse bestemmelsene i testamentet om dette på eiendommen ved overføring til primærarvingen ved fordelingen av arv.

Det kan også bestemmes at arvingens kreditorer ikke kan ta utleggspant i eiendommen, for å hindre at eiendommen går tapt ved at arvingen unnlater å betale gjeld. Det samme gjelder for konkursbeslag. Dette kan bestemmes både for eksisterende gjeld og for framtidig gjeld i medhold av dekningsloven kapittel tre om private beslagsforbud. Det må i tilfelle oppnevnes tillitsmann etter dekningsloven § 3-4.

Dersom primærarvingens rådighet blir sterkt begrenset, vil vedkommende i praksis bare ha en slags bruksrett, selv om vedkommende formelt er eier. Det kan blant annet tenkes å føre til en ganske begrenset interesse for å bruke penger på vedlikehold av eiendommen.

Selv om det fastsettes i testamentet at vedkommende skal ha plikt til å sørge for vedlikehold, kan dette være vanskelig å håndheve i praksis.

Testator bør derfor vurdere om det kan være en like god eller bedre løsning at eiendomsretten går direkte til sekundærarvingen, med en fastsatt bruksrett for primærarvingen.

Ofte vil imidlertid svaret på denne vurderingen være at en slik bruksrett ikke er noen god løsning. Sekundærarvingen kan være mindreårig, eller av andre grunner ikke spesielt godt rustet til å skulle ivareta oppgaven med å eie en eiendom.

Det vil være lite gunstig om vedkommende skal ha utgifter til eiendommen i mange år uten selv  å kunne disponere eiendommen. Dersom absolutt alle utgifter skal dekkes av den som har bruksrett, er man i praksis like langt. En slik bruksrett vil for øvrig også utløse fordelsbeskatning for bruksrettshaveren dersom vedkommende ikke dekker alle kostander ved eiendommen.

Uavhengig av om man testamenterer en bruksrett eller en eiendomsrett med sekundærdisposisjon bør man tenke seg om og bruke god tid på å lage gode bestemmelser om vedlikehold mv., slik at man i størst mulig grad skaper klarhet og begrenser muligheten for konflikt.

Også når det gjelder rådighet for øvrig, er det en stor fordel at dette er klarest mulig regulert i testamentet, slik at det ikke oppstår tvist om hva testator har ment.

Det finnes en rekke eksempler på  tvister som kunne ha vært unngått med bedre gjennomtenkte og mer presist formulerte testamenter. Testamenter skal tolkes slik arvelater mente, og det er i mange tilfeller ikke lett å si sikkert hva en testator har ment.

For et testament med sekundærdisposisjon for en fast eiendom kan det for eksempel være vanskelig å ta stilling til om det skal innfortolkes et forbud mot å pantsette eiendommen dersom det ikke er skrevet i klartekst i testamentet hvordan dette skal være. Særlig der hvor arvingenes alder er slik at man må regne med at primærarvingen vil sitte med eiendommen i svært lang tid, kan det være grunn til å tolke testamentet slik at vedkommende kan pantsette eiendommen for å finansiere nødvendig, omfattende vedlikehold. Dersom testamentet er taust om dette vil det kunne bli en svært konkret vurdering av en rekke ulike forhold, noe som er potensielt konfliktskapende og kostbart.

Identifisering av det som skal til sekundærarvingen

Dersom sekundærdisposisjonen gjelder en konkret gjenstand, vil det normalt være enkelt å fastslå hva sekundærarvingen skal motta.

Likevel er det ikke alltid så enkelt å si sikkert hvordan testamentet skal forstås selv for konkrete gjenstander. Dersom sekundærarvingen skal motta en eiendom, og primærarvingen har tatt opp lån med sikkerhet i eiendommen, kan det bli spørsmål om gjelden skal dekkes av primærarvingens dødsbo eller av sekundærarvingen.

Dette kan igjen stille seg ulikt avhengig av om det gjelder lån brukt til vedlikehold/påkostning av eiendommen eller om det er lån til kjøp av en bil som er sikret med pant i boligen fordi dette gir best rente. Dersom dette avklares godt i testamentet, sparer testator arvingene for mange problemer.

For penger, eller fysiske gjenstander som fritt kan selges og omgjøres til penger, kan dette by på større problemer. Ikke minst kan det være vanskelig å konkludere med om arven er forbrukt slik at det ikke er noe igjen å arve.

Forholdet til primærarvingens arvinger, særlig livsarvingenes krav på pliktdelsarv, har også betydning for hvordan sekundærarvingens krav på arv kan reguleres.

Dersom det primærarvingen mottar som arv f.eks. utgjør like mye som vedkommende eier fra før, vil det kunne skape problemer dersom testator bestemmer at sekundærarvingen skal arve en tilsvarende brøk ved primærarvingens død. 

Dersom arven er brukt opp, griper jo testator inn i fordelingen av primærarvingens øvrige verdier. Det samme gjelder hvis primærarvingen har økt sin formue uten at dette er avkastning av arven. Det er derfor vanskelig å skulle fastsette arven til sekundærarvingen som en andel av  primærarvingens formue.

En annen sak er at primærarvingen selv kan bestemme i testament at en del av det vedkommende etterlater seg skal gå til sekundærarvingen. Dette kan skje i et felles testament for begge, men det er da nødvendig å ha klart for seg at dette vil være arv etter primærarvingen selv, og derfor omfattes av pliktdelsreglene dersom vedkommende har livsarvinger.

Kort om lovbestemt sekundærarv

VI har hittil sett på arvelaters bestemmelser om sekundærdisposisjoner i testament. I en bestemt situasjon er det imidlertid også fastsatt sekundærarverett i selve arveloven.

Dersom to personer uten livsarvinger oppretter felles eller gjensidig testament, og lengstlevende har overtatt arv etter et testament som ikke sier noe om fordelingen ved lengstlevendes død, skal halvparten av den samlede formuen gå til førstavdødes arvinger når lengstlevende dør dersom ikke lengstlevende har bestemt annet ved testament. Det er en forutsetning for slik lovbestemt sekundærarv at ikke lengstlevende har giftet seg på nytt eller har samboer med arverett etter loven.

Oppsummering

Kort oppsummert kan testamenter med sekundærdisposisjon være en god løsning for å sikre ønsket fordeling av arv i flere ledd i visse situasjoner.

Særlig aktuelt kan det være for faste eiendommer, hvor det er enkelt å identifisere hva som skal videre til sekundærarvingen, og det også er mulig å regulere primærarvingens rådighet slik at man sikrer at arven faktisk ender opp der den skal til slutt.

Det er viktig å tenke nøye gjennom hvordan primærarvingens rådighet og rådighetsbegrensninger skal reguleres og formuleres i testamentet, slik at det ikke oppstår tvil og unødvendig konflikt.

Les siste utgave av Eurojuris Informerer ved å klikke her

Det kan i noen tilfeller gjøre det nødvendig for par med særkullsbarn å lage helt nye ordninger for å sikre at den som lever lengst kan bli boende i boligen. Dersom tidligere utdelte gaver skal regnes som forskudd på arv, må det også besluttes før nyttår.

Reglene om pliktdel sikrer at livsarvingene mottar arv etter sine foreldre, og begrenser dermed arvelaters frihet til å testamentere bort arven.

Den nye arveloven viderefører utgangspunktet om at to tredeler av det arvelater etterlater seg er pliktdelsarv til livsarvinger. Denne pliktdelsarven er imidlertid også beløpsmessig begrenset. I dag kan en arvelater ved testament begrense arven til hvert av barna til 1 million kroner. Etter den nye loven er grensen 15 ganger folketrygdens grunnbeløp («15G»), noe som utgjør nesten 1,5 millioner kroner. Beløpet vil øke i takt med endringen av grunnbeløpet.

For en arvelater med tre barn og en viss formue, betyr det at pliktdelsarven øker med totalt 1,5 millioner kroner. Dersom vedkommende etterlater seg 7 millioner kroner, kan han i dag testamentere totalt 4 millioner kroner til samboer/ektefelle, mens beløpet ved årsskiftet synker til 2,5 millioner kroner.

Det kan medføre at gjenlevende ektefelle/samboer må ut med tilsvarende høyere beløp for å kunne overta boligen ved skifteoppgjøret, noe som for mange vil være umulig. De nye arvereglene kan derfor gjøre det nødvendig å løse utfordringen med å sikre gjenlevendes mulighet til å bli boende i boligen på en helt annen måte.

I noen tilfeller kan dette løses ved forhåndsavtaler om rett til uskifte med særkullsbarn, eventuelt i kombinasjon med delvis skifte. Det kan også være aktuelt med ulike kombinasjoner av felleseie og særeie avhengig av hvem av partene som dør først, eventuelt frafall av retten til skjevdeling for en av ektefellene avhengig av hvem som dør først og testamenter med sekundærdisposisjoner som regulerer fordelingen etter lengstlevendes død. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å overføre boligen på en avtale om borett for en begrenset tid, eller at skifteoppgjøret gjennomføres og arvingene får arv, men med avtale om at arven ikke skal utbetales før en gang i framtiden og hvor arven er tilfredsstillende sikret med pant i eiendommen.

Gaver/forskudd på arv
For gaver er regelen i dag at giveren kan bestemme at gaven senere skal regnes som forskudd på arv og der hvor det ikke er bestemt/avtalt ved utdelingen.

Etter den nye loven må dette avklares før gaven/forskuddet gis, slik at mottakeren får anledning til å avgjøre om han/hun aksepterer en slik betingelse.

Det følger av loven at en slik betingelse bør være skriftlig og gjort kjent for de andre livsarvingene.

Når dagens regler gjelder fram til årsskiftet, betyr det at det haster med å bestemme at gaven skal være forskudd på arv der hvor det er gitt en gave og dette ikke allerede er bestemt.

Rett til bestemte eiendeler
Etter den gamle arveloven, kan ikke arvelateren disponere i testament over eiendeler som har større verdi enn den delen som overstiger pliktdelsarven. Etter den nye arveloven vil det nå være mulig for arvelater å bestemme i testament at en livsarving skal få utlagt en bestemt gjenstand selv om gjenstandens verdi overstiger det livsarvingen har krav på. Dette vil for eksempel være praktisk dersom arvelater ønsker at en av arvingene skal overta en hytte eller annen fast eiendom. Dersom verdien overstiger det arvingen har krav på, må arvingen i så fall betale det overskytende til boet.

Regler om selve skifteoppgjøret
Den nye arveloven gjelder fordelingen av arv etter loven eller testament samt ektefellers og samboeres rett til å sitte i uskifte. En nyvinning er at den nye loven også inneholder regler for hvordan dødsboet skal skiftes, enten om det skiftes offentlig eller det skiftes privat. Tidligere var disse bestemmelsene gitt i egen lov, skifteloven.

Utdeling fra uskiftebo
Den nye loven viderefører dagens ordning med at den som har overtatt boet etter ektefellen i uskifte ikke kan dele ut verdier som står i misforhold til verdiene i boet. I dag er det også et absolutt forbud mot å gi bort eller selge fast eiendom til underpris. Denne særregelen er ikke tatt med i den nye loven.

Samboere
Avslutningsvis er det verdt å merke seg at samboeres arverett ikke endres i den nye loven. Det blir derfor like viktig som før at samboere skriver samboerkontrakt og testament.

Forfattere av denne artikkel:
Dag Olav Riise og Magnus Bøckmann

I forbindelse med at arveavgiften ble fjernet, ble det innført et kontinuitetsprinsipp i skatteloven. Det vil si at mottaker overtar arvelater/givers inngangsverdier og skattemessige stilling. For noen eiendeler innebar dette en betydelig skattebesparelse, for andre en skatteøkning.

I 2019 kom det et forslag fra SV om å gjeninnføre arveavgiften. Kun SV og Rødt stemte for, arbeiderpartiet stemte mot forslaget.

I disse dager spekuleres det i om arveavgiften kommer tilbake, når den kommer tilbake og i hvilken form.

Vi får hver uke henvendelser fra klienter som vurderer å gjennomføre generasjonsskifte nå, for å unngå arveavgift hvis den måtte komme. Den sittende regjeringen er klar på at arveavgiften ikke skal gjeninnføres, men mye taler for at arveavgiften kommer tilbake hvis det blir et regjeringsskifte i oktober 2021.

En gjeninnføring av arveavgiften reiser en rekke spørsmål vi kan spekulere i, men som vi ikke har svar på, blant annet:

– Skal forskudd på arv gitt i periode uten arveavgift hensyntas i beregningen?
– Får det betydning om forskudd på arv gitt i denne perioden har vært innberettet skattemyndighetene eller ikke?
– Blir kontinuitetsprinsippet videreført, avviklet eller endret?
– Hvor høyt blir bunnfradraget og får vi en progressiv sats som tidligere?

Selv om du tar grep allerede nå for å unngå en eventuell fremtidig arveavgift, så er det likevel ikke gitt at du slipper helt unna. Det er imidlertid ikke bare arveavgiften i seg selv som gjør at du allerede i år bør tenke på å starte prosessen med et generasjonsskifte. Dette er en prosess som tar tid og som krever at du på forhånd tenker nøye gjennom hvordan du ønsker å fordele formuen din, ikke minst for å unngå konflikter mellom arvingene etter din død.

I det følgende vil vi derfor peke på noen forhold du bør tenke på før du går i gang med prosessen og kanskje finner du det hensiktsmessig å starte allerede i år.

Hvilke verdier skal overføres, når og til hvem?

Begrensninger i arveloven
Dersom du har flere barn, er det særlig viktig å tenke på hvem som skal få hva, hvilke verdier dette representerer og om verdien av gaven skal avkortes i barnas senere krav på arv. Dette er forhold som må nedtegnes i form av gavebrev og testament, men ikke glem å orientere barna om hva du bestemmer deg for.

Du står i utgangspunktet relativt fritt til å foreta de gavedisposisjonene du måtte ønske, men arveloven setter noen grenser for pliktdelsarv. Pliktdelsarven er den delen av arven som arvelateren ikke kan ta fra livsarvingene i testament og er pr i dag begrenset til en million. Ny arvelov er vedtatt, men er foreløpig ikke trådt i kraft. I den nye loven er imidlertid pliktdelsarven økt fra 1 million til 15G (ca 1,5 mill.). Den nye loven åpner også for at du i mye større grad enn tidligere kan bestemme hvilke eiendeler som kan utlegges til den enkelte, uavhengig av verdi.

Overføring av bolig og fritidseiendom
For arv og gaveoverføring av bolig og fritidseiendom som kunne vært solgt skattefritt på overføringstidspunktet, er det gjort unntak fra kontinuiteten. Dette gjelder bolig som du har brukt som din egen i minst ett av de to siste eierårene eller fritidseiendom du har brukt som fritidsbolig i minst fem av de siste åtte eierårene.

For denne typen overføringer settes skattemessig inngangsverdi for mottaker lik markedsverdien på tidspunktet da arven/gaven blir gitt. Verdistigningen i løpet av den tiden du har eid eiendommen blir dermed skattefri for mottaker.

Dersom mottaker skal bruke hytta noen år før den selges, vil verdiendringene som skjer etter overtagelse utløse skatteplikt eller fradragsberettiget tap, med mindre mottakeren selv oppfyller vilkårene for skattefritak.

Når det gjelder overføring av eiendom, så er det særlig viktig å være oppmerksom på at overføringen må innebære en realitet. Det vil si at du for eksempel ikke bare kan overføre eiendommen «på papiret», men fremdeles forbeholde deg eksklusiv bruksrett til eiendommen. Du risikerer da at mottaker ikke får beholde gaven, mottaker risikerer arveavgift og det kan hende at ingen av dere oppfyller vilkårene for skattefritak ved gevinst ved salg av eiendom.

Det er verdt å merke seg at en overføring av eiendom som gave vil utløse dokumentavgift i form av 2,5 % av eiendommens markedsverdi. Denne avgiften hadde arvingen sluppet ved arv ved død for sin forholdsmessige andel av arven etter loven.

Skattefrie tilpasninger ved overføring av virksomhet
Ved arv og gave av andre eiendeler enn bolig og fritidseiendom, gjelder det ingen tilsvarende regler om diskontinuitet. For aksjer, næringseiendom, utleieboliger og tomter, vil den verdistigningen du har hatt på eiendelene i din eiertid, bli skattepliktig for din arving når de selges.

Dersom du driver virksomhet, er det ekstra mange forhold å tenke på.

Skal alle barna arve eller er det en eller flere som utpeker seg som egnet til å videreføre virksomheten?

Driver du et enkeltmannsforetak, blir spørsmålet om du overføre virksomheten direkte eller om du først skal omdanne og deretter gi aksjene i gave? Det er verdt å merke seg at dersom du omdanner først, ligger det en betydelig besparelse i at det ved omdannelse er fritak for dokumentavgift.

Hva er riktig organisering av eierskapet? Skal du eie aksjene privat eller via et holdingselskap? Skal barna eie aksjene privat eller skal de eies via «barneholding»? En holdingstruktur gir både deg og barna større fleksibilitet med hensyn til å kunne disponere avkastningen, utbytter og gevinster, uten at disse beskattes. Beskatningen finner sted først ved utdeling til deg privat.

Skal du slippe barna til umiddelbart eller skal de gis gradvis innflytelse? Dette kan i de fleste tilfeller enkelt løses ved å etablere A og B – aksjer.

Kan det være aktuelt å fisjonere ut enkelte virksomhetsområder, slik at for eksempel et barn overtar eiendom og et barn overtar driften?

Skatteposisjoner
Sørg for å ha kontroll på skatteposisjonene dine.

Inngangsverdi
Dersom du har ervervet aksjene på ulike tidspunkt, vil du mest sannsynlig ha ulik inngangsverdi på aksjene. Gir du aksjene til barna på samme tidspunkt, vil aksjene fordeles forholdsmessig. I motsatt fall kan du risikere at et av barna arver aksjer med høy inngangsverdi og et annet aksjer med negativ inngangsverdi. Dette kan utgjøre en betydelig skattemessig forskjell for barna ved et senere salg av aksjene.

Skattemessig innbetalt kapital
Dersom du vurderer å gi aksjer til ett eller flere av barnas holdingselskaper, så vær oppmerksom på at den skattemessige innbetalte kapitalen «forsvinner». Dere mister da muligheten til å ta ut tidligere beskattet kapital helt skattefritt. Er den skattemessig innbetalte kapitalen i selskapet høy, så kan det derfor være fornuftig å ta denne ut før aksjene overdras.

RISK
Negativ RISK skaper hodebry for mange. RISK ble i sin tid innført for å unngå dobbeltbeskatning på salgsgevinst som henføres til tilbakeholdt kapital som allerede var skattlagt av selskapet. Negativ RISK forekom når et selskap delte ut et utbytte som var høyere enn sitt skattemessige resultat. Dersom aksjene står oppført med negativ RISK innebærer det at beløpet trekkes fra inngangsverdien på aksjene, og at skattepliktig gevinst blir tilsvarende høyere. Denne latente skatten utløses ved salg, ved avvikling og i utgangspunktet dersom selskapet overdras ved arv eller gave. Det er verdt å merke seg at skattemyndigheten i en bindende forhåndsuttalelse har godtatt at aksjene i et selskap med negativ inngangsverdi ble gitt i gave fra far til sønnens holdingselskap, uten at overføringen ble gjenstand for gjennomskjæring og beskatning av giver. En forutsetning er blant annet at hovedformålet med gaven ikke er å spare skatt og at verdien av gaven betydelig overstiger skattebesparelsen.

Tenk langsiktig
Det er vel så viktig å tenke langsiktig og allerede før gaven gis regulere barnas/aksjonærenes rettigheter og forpliktelser i en aksjonæravtale. I et familieselskap er det blant annet særlig viktig å sikre at aksjene ikke går ut av familien ved samlivsbrudd eller død.

Det er mange problemstillinger som oppstår i forbindelse med generasjonsskifte; før det settes i gang, underveis og etter at det er gjennomført. Hvis disse problemstillingene er gjennomtenkt og regulert på forhånd, sparer det deg for mange konflikter. Sørg imidlertid for å dokumentere/formalisere alle beslutninger i form av gavebrev, ektepakt, testament, aksjonæravtale, styrevedtak osv.

Trenger du hjelp til å sortere tankene eller hjelp til å finne en egnet løsning, så ta gjerne kontakt med oss.