Konflikter mellom aksjonærer kan medføre betydelig økonomisk skade både for selskapet og eierne. I tillegg kan det oppleves som tyngende på det personlige planet.
Aksjonærkonflikter kan unngås gjennom inngåelse av aksjonæravtale. Gjennom aksjonæravtale blir aksjonærene enige om hvordan de i ulike situasjoner skal opptre som aksjonærer i selskapet.
I artikkelen nedenfor har advokat Per Magnus Bråthen skrevet om hvilke forhold som typisk reguleres i en aksjonæravtale.
Aksjonæravtale inngås som regel av alle aksjonærene. Men dette er ikke alltid nødvendig eller ønskelig. Aksjonæravtalen er kun bindende for de av aksjonærene som er part i den.
Aksjonæravtale kan inngås både ved etablering av selskapet og senere, eksempelvis i forbindelse med at det kommer inn en ny investor. Men når konflikten først har oppstått, er det ofte for sent.
Aksjonæravtaler har i utgangspunktet ikke selskapsrettslige virkninger. Det betyr at avtalen kun har virkninger for aksjonærene som er part i avtalen og ikke for selskapet. Avtalen kan imidlertid få virkning for selskapet ved at aksjonærene inntar bestemmelser fra avtalen også i selskapets vedtekter. Det er alltid viktig at aksjonæravtalen tilpasses selskapets vedtekter og motsatt, slik at det ikke oppstår motstrid. En aksjonæravtale som er i strid med vedtektene kan bli satt til side som ugyldig.
Aksjonæravtaler kan holdes konfidensielle. Dette i motsetning til selskapets vedtekter som registreres i Foretaksregisteret.
Det er få begrensninger i hva man kan regulere gjennom en aksjonæravtale. Aksjonæravtaler inneholder ofte løsninger som avviker fra det som ellers følger av aksjeloven. Men avtalen må holde seg innenfor rammene av ufravikelige bestemmelser i aksjeloven og annen næringslovgivning. Aksjonærene kan eksempelvis ikke avtale å stemme for utbytte eller finansiell bistand til eierne i større utstrekning enn det loven tillater. Det kan også være aktuelt å gjøre avtale om forhold som ikke er regulert i aksjeloven.
Nedenfor kommenteres enkelte forhold som ofte reguleres i aksjonæravtale.
Hvem som kan være aksjonær / personklausuler
Det er i en del tilfeller ønskelig å regulere hvem som skal kunne eie aksjer i selskapet. Derved hindrer man at det kommer uønskede personer inn på eiersiden. Dette kan eksempelvis være tilfellet i familieeide aksjeselskaper, hvor man ønsker å bevare dette preget ved selskapet. Et annet eksempel er selskaper hvor hensikten med etableringen er å gjennomføre et bestemt prosjekt med en bestemt samarbeidspartner. Et tredje eksempel er selskaper hvor det er de ansatte som er eiere. I slike tilfeller vil det gjerne være hensiktsmessig å knytte eierforholdet opp mot ansettelsesforholdet, slik at man kun kan være eier så lenge man er ansatt i selskapet. Det er lite heldig om man i disse tilfellene får uønskede endringer på eiersiden. Dersom man ikke har regulert dette i aksjonæravtale (og / eller i selskapets vedtekter), kan man i prinsippet ikke stenge for overdragelser, med mindre det anses å utgjøre «saklig grunn» etter aksjelovens samtykkebestemmelse (eller noen av de eksisterende aksjonærene utøver forkjøpsrett).
Ledelsen av selskapet
I mange tilfeller fungerer aksjelovens løsning med styrevalg etter flertallsbeslutning godt. Dette kan imidlertid være utfordrende der to aksjonærer hver eier 50 % av aksjene. I et slikt tilfelle vil ingen av aksjonærene ha flertall til alene å beslutte styrevalg. Man risikerer derfor å ikke få valgt styremedlemmer når aksjonærene er uenige, eller at spørsmålet må avgjøres etter aksjelovens løsning ved loddtrekning. Det vil være lite hensiktsmessig og gir ingen forutberegnelighet.
Aksjeinnehav gir ikke i seg rett til styreplass. En aksjonær med eierinteresse på 49,9 % har altså ikke rett på styreplass og kan risikere at de øvrige aksjonærene velger et styre hvor vedkommende ikke er representert. En løsning kan være å regulere i aksjonæravtale at alle aksjonærene eller eksempelvis ulike aksjonærgrupperinger har rett til å utnevne et bestemt antall styremedlemmer, og gjerne at styreleder har dobbeltstemme ved stemmelikhet i styret, slik at man alltid har et beslutningsdyktig styre.
Makten til en aksjonær med stemmeovertall i styret kan begrenses ved å regulere i aksjonæravtale at enkelte beslutninger krever samtykke fra andre aksjonærers oppnevnte styremedlemmer, eller at det må avgjøres på generalforsamling hvor samtlige aksjonærer samtykker. I andre tilfeller kan det være ønskelig at en mindretallsaksjonær gis større innflytelse i selskapet enn hva aksjeposten tilsier. Dette kan for eksempel være tilfellet hvor en gründer har solgt seg ned, men hvor vedkommende ønsker å beholde stor grad av innflytelse i selskapet. En gjennomtenkt regulering av disse forholdene kan sikre en beslutningsdyktig og ønskelig sammensatt ledelse.
Finansiering av selskapet
Selskapets finansiering er et viktig punkt å diskutere. Det kan være ønskelig å pålegge aksjonærene ytterligere innskuddsplikter enn det som ellers følger av aksjeloven. Eksempelvis ved å regulere at selskapet først og fremst skal finansieres av aksjonærene ved fremtidige egenkapitalinnskudd, ansvarlige lån eller lignende. Der aksjonærene har ulike forutsetninger for å bidra til slik finansering, er det imidlertid en risiko for at den økonomisk svakere part utvannes gjennom stadige kapitalinnhentinger som bare andre aksjonærer har muskler til å delta i. Alternativt kan man i aksjonæravtale bestemme det motsatte; at selskapet først og fremst skal finansieres av selskapets overskudd, fremmed-finansering eller lignende.
Utbyttepolitikk
Beslutning om utdeling av utbytte treffes etter aksjelovens bestemmelser med simpelt flertall blant aksjonærene. Aksjonærene kan ha ulike tanker om selskapets kapitalbehov, strategi, vekstambisjoner mv. Disse tankene er det fornuftig å få avklart tidlig i samarbeidet. Eksempelvis kan det være viktig for en minoritetsaksjonær å få sikret nok utbytte hvert år til å dekke formuesskatten. Dersom selskapet skal drive kapitalkrevende virksomhet, er det viktig å synliggjøre for aksjonærene at man ikke kan forvente utbytter de første årene. I andre tilfeller kan det være aktuelt å legge opp til en utbyttestrategi hvor det som hovedregel til enhver tid skal besluttes å utbetale maksimalt utbytte i den grad det er rom for det hensyntatt nødvendige tiltak og planlagte investeringer, det ikke er i strid med relevante låneavtaler, og er tillatt etter de til enhver tid gjeldende regler. En løsning kan også være at man avtaler at selskapet skal utbetale en %-vis andel av det enkelte års regnskapsmessige overskudd etter skatt som utbytte.
Beslutninger – krav til flertall
De fleste beslutninger treffes etter aksjelovens bestemmelser med simpelt flertall (dvs. mer enn 50 % av stemmene) i både styret og på generalforsamlingen. Enkelte beslutninger krever etter aksjeloven et mer kvalifisert flertall. Her kan det være aktuelt å regulere avvikende flertallskrav i aksjonæravtale, f.eks. slik at enkelte beslutninger krever at nærmere angitte eller samtlige aksjonærer stemmer for. Det kan eksempelvis gjelde for utstedelse av nye aksjer, beslutning om utbytte eller andre utdelinger, endring av vedtektene, salg av en vesentlig del av selskapets virksomhet eller eiendeler, inngåelse av avtaler mellom selskapet og en aksjonær eller opptak av lån utover bestemte rammer.
Overdragelse av aksjer
Aksjeloven legger opp til at aksjer kan omsettes fritt. Overdragelser er kun begrenset av forkjøpsrett for øvrige aksjonærer og av at selskapets styre gir samtykke til overdragelsen.
Etter aksjeloven utøves forkjøpsretten først etter at aksjene har skiftet eier. Man må da forholde seg til en ny eier i stedet for den gamle aksjonæren. I mange tilfeller er dette upraktisk. Det er derfor vanlig å avtale at aksjelovens forkjøpsrettsbestemmelser fravikes mot at aksjonæravtalen inneholder en egen regulering av forkjøpsrett. Forkjøpsrettsbestemmelsen kan og bør også inneholde bestemmelser om størrelsen på løsningssummen og betaling av denne.
Verdsettelse av selskapet ved eierskifte, kapitalforhøyelser, innløsning/utløsning mv.
I mange tilfeller er det fornuftig å regulere hvordan aksjene i selskapet skal verdsettes i ulike typetilfeller og hvem som skal gjennomføre verdsettelsen. Med en klar modell og metode for verdsetting av aksjer, sparer man (gjerne) diskusjoner og tvil omkring verdsettelse. Aksjonæravtalen kan også inneholde good / bad leaver-klausuler, hvor aksjenes verdi avhenger av årsaken til at aksjonærer forlater selskapet. Dette siste kan være praktisk for å forhindre misbrukssituasjoner.
Tidsbegrenset overdragelsesforbud
Aksjeloven har ikke bestemmelser om overdragelsesforbud, men i enkelte tilfeller vil det være naturlig å innta en regulering av dette i aksjonæravtale. Eksempelvis slik at i en periode på to år etter avtaleinngåelsen kan ingen aksjonær overdra, pantsette eller på annen måte disponere over sine aksjer i selskapet.
Ansatte aksjonærer – kjøpsrett (og evt. kjøpsplikt) ved avslutning av ansettelsesforholdet
Et selskap kan ønske å tilby ansatte en incentivordning ut over ordinær lønn. Hovedformålet vil som regel være å stimulere til økt verdiskapning og / eller tiltrekke og beholde nøkkelpersoner i virksomheten over lengre tid. Det å gi ansatte muligheter til å kjøpe aksjer i selskapet kan være en måte å knytte disse nærmere til selskapet. Det er i slike tilfeller all grunn til å tenke igjennom hvorvidt den ansatte også bør ha rett til å beholde aksjene ved opphør av ansettelsesforholdet.
Det kan eksempelvis avtales at dersom ansettelsesforholdet avsluttes, skal selskapet ha rett (og eventuelt plikt) til å kjøpe samtlige aksjer som eies den ansatte. I tilfeller hvor aksjer tilbys til ansatte som en incentivordning, oppstår det gjerne en del skattemessige spørsmål. Det er da viktig at aksjonæravtalen er innrettet slik at dette ivaretas på en hensiktsmessig måte.
Medsalgsrett
Aksjeloven har ikke bestemmelser om medsalgsrett. Det er her snakk om en regulering av mindretallets rett til å ta del i flertallets salg av aksjer i selskapet. Det kan eksempelvis avtales i aksjonæravtale at dersom en eller flere aksjonærer i en transaksjon samlet selger 70 % eller mer av det totale antall aksjer i selskapet, har de øvrige aksjonærene rett til å selge en tilsvarende forholdsmessig andel av sine aksjer, til samme pris og øvrige vilkår. Reguleringen går da ofte ut på at de selgende parter skal forespørre kjøperen om vedkommende er villig til å øke sitt erverv av aksjer i volum slik at ervervet i tillegg omfatter de aksjene som medsalgsrett gjøres gjeldende for. Ønsker kjøperen ikke å øke sitt erverv, skal de selgende parter, enten kjøpe aksjer fra de partene som utøver medsalgsrett, slik at disse får redusert sin beholdning av aksjer i selskapet med samme forholdsmessige andel som de selgende parter, eller dersom dette aksepteres av kjøperen, redusere sitt salg av aksjer forholdsmessig slik at de aksjonærer som utøver medsalgsrett, får selge til kjøperen samme forholdsmessige andel av sine aksjer som de opprinnelig selgende parter.
Medsalgsplikt / exit-strategi
Aksjeloven har ikke bestemmelser om medsalgsplikt eller lignende. Her snakker vi bl.a. om en regulering av mindretallets plikt til å delta i flertallets salg av aksjer i selskapet. Det kan eksempelvis avtales i aksjonæravtale at dersom en eller flere aksjonærer som til sammen eier minst 50,1 % av aksjene i selskapet inngår avtale om å selge (alle sine) aksjer til en uavhengig tredjepart, kan disse kreve at de øvrige aksjonærene selger (alle sine) aksjer på samme vilkår og betingelser. Medsalgsplikt vil ofte kun gjelde ved salg til markedsmessig pris og vilkår for øvrig, og kun mot kontant oppgjør.
Dead-lock
Aksjelovens utgangspunkt er at hver aksje har én stemme. I selskaper hvor to aksjonærer har like mange aksjer vil man kunne oppleve at det ikke oppnås flertall for noe som helst. Den ene stemmer mot og den andre stemmer for. Det kan medføre at viktige beslutninger for selskapets fremtid blir blokkert. Verdiene synker og begge parter taper på situasjonen. For å unngå at selskapet blir handlingslammet kan det inntas ulike reguleringer i aksjonæravtale. En mulighet kan være at knuten løses ved at den ene aksjonæren selger sine aksjer til den andre. Da går eierskapet i selskapet over fra to like store eiere til en eneeier og stemmereglene er ikke lenger en utfordring. En variant av dette kan være at den ene aksjonæren fastsetter en kontant pris pr. aksje og tilbyr både å selge sine aksjer for denne prisen og å kjøpe den andre aksjonærens aksjer for denne prisen. Ballen er da spilt over på motstanderens banehalvdel. Den aksjonær som mottar melding om dette må da enten kjøpe eller selge til denne fastsatte prisen. En slik løsning kan være kapitalkrevende og gå ut over en økonomisk sett svakere part. En annen form for regulering kan være salg av hele selskapet til en tredjeperson, eller tvungen fisjon (deling) av selskapet. Valget av konfliktløsningsmekanisme bør gjøres konkret med utgangspunkt i selskapet, virksomheten og aksjonærsammensetningen.
Konkurranseforbud
Det er å anbefale at aksjonærene blir enige om hvorvidt de skal kunne eie eller på annen måte delta i konkurrerende virksomhet, både mens de er aksjonærer og i en periode etter å ha solgt seg ut. Dette vil særlig være aktuelt dersom aksjonærene også er ansatt i selskapet. Men her kan arbeidsmiljøloven sette visse begrensninger for rekkevidden av det som avtales. Særlig i tilfeller hvor den ansatte kun eier en liten aksjepost i selskapet, vil arbeidsmiljøloven kunne sette begrensninger for rekkevidden av konkurranseforbudet, blant annet knyttet til hvor lenge det kan vare. Det bør vurderes konkret om, og i hvilken grad, man faktisk er tjent med og har behov for å ilegge konkurranseklausuler.
Mislighold av aksjonæravtaler
En aksjonæravtale har som nevnt innledningsvis i utgangspunktet ikke selskapsrettslig virkning. Selv om en part bryter aksjonæravtalen gjennom å stemme på en bestemt måte på generalforsamlingen, vil beslutningen likevel kunne være selskapsrettslig gyldig. Men vanlige kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser kommer til anvendelse. Vedkommende kan bli erstatningsansvarlig overfor de øvrige parter i aksjonæravtalen. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å dokumentere (økonomisk) tap. Det avtales derfor ofte at konvensjonalbot skal anvendes. Videre kan det for tilfeller med vesentlig mislighold, være aktuelt å avtale at øvrige parter i aksjonæravtalen har rett til å overta den misligholdende parts aksjer i selskapet til redusert pris. Også andre misligholdsbeføyelser kan være aktuelle, både etter bakgrunnsretten og gjennom avtaleregulering.
Gode aksjonæravtaler krever skreddersøm
Det verserer en del maler og standarder for aksjonæravtaler. Disse kan benyttes som sjekkliste i de innledende rundene, for å vurdere hvilke temaer som krever forhandling og tilpasning, Vår erfaring er at man må gå grundig til verks og utarbeide en aksjonæravtale som er tilpasset det aktuelle selskapet, virksomheten som drives og hvem som er aksjonærer. For å skrive en god aksjonæravtale, kreves det inngående kjennskap til aksjelovens bestemmelser og kontraktsrettslige regler. I tillegg er det nødvendig med kunnskap om hvordan ulike avtalebestemmelser vil slå ut både rettslig og kommersielt. Selv om det innebærer litt arbeid å få på plass en god aksjonæravtale, kan dette være vel anvendte ressurser for å unngå tidkrevende, kostbare og uforutsigbare prosesser ved uenighet eller uforutsette hendelser.