Flere kommuner kartlegger strandsonen for å avdekke ulovlige tiltak. Kartleggingen består i at tiltak i strandsonen, som for eksempel brygger og naust, blir fotografert og registrert. Også historiske foto blir benyttet for å avdekke når tiltakene ble bygget. Kommunen gjennomgår så sine arkiver for å finne ut om tiltaket er godkjent eller ikke. Tiltakene det gjelder kan være av eldre dato, og det kan være vanskelig å finne nøyaktige opplysninger om byggetidspunkt og historikken rundt tiltaket. Dersom kommunen kommer til at tiltaket er ulovlig, vil de kunne kreve at tiltaket rives.
Gulating lagmannsrett avsa nylig dom i en sak som gjaldt spørsmål om en brygge på 74 kvm i Bergen var ulovlig eller ikke. Den aktuelle brygga ble ført opp på 1970-tallet. Brygga som saken gjaldt, vises i bildet nedenfor. Saken gjaldt den innerste delen av brygga (hvor det er satt ut møbler), ikke flytebrygga utenfor.
Sentralt i saken var spørsmålet om det ved oppføringen av brygga var meldeplikt til kommunen for tiltaket. Kommunens undersøkelser hadde i forkant avdekket at brygga ikke var meldt inn til kommunen da den ble bygd. Spørsmålet var om brygga var å anse som en «varig konstruksjon» eller ikke. Dersom brygga var å anse som en varig konstruksjon, ville den etter dagjeldende lov (bygningsloven av 1965 § 84) være meldepliktig. Etter en grundig gjennomgang av sakens faktum og av rettskildene, konkluderte lagmannsretten med at brygga ikke var å anse som en «varig konstruksjon» etter den dagjeldende bygningsloven. Siden brygga ikke var å anse som en varig konstruksjon, var det ikke meldeplikt for tiltaket og brygga var ikke ulovlig oppført.
Nærmere om lagmannsrettens vurdering
Lagmannsretten viste etter en gjennomgang av rettskildene til at trebrygger må være av en viss størrelsesorden og omfang og innebære et visst inngrep i naturen for å være omfattet av meldeplikten.
Lagmannsretten tok i sin vurdering utgangspunkt i at den aktuelle brygga er en enkel trekonstruksjon med små støpearbeider i form av at den er fundamentert på betongpåler. Lagmannsretten vurderte at brygga innebar et minimalt inngrep i terrenget. Lagmannsretten pekte videre på at bryggas størrelse (74 kvm) isolert sett kan tale for at den falt inn under meldeplikten. Lagmannsretten kom imidlertid til at terrengforholdene, det at det var langgrunt og at skjær stakk opp i fjæren, tyder på at det var nødvendig å trekke brygga så vidt langt utover fjæren for at det skulle være mulig å legge til brygga med båt ved fjære sjø. Videre så lagmannsretten hen til at bryggefronten, ut fra formålet om at en fritidsbåt skulle kunne legges til land og fortøyes med langsiden mot bryggen, måtte ha en viss lengde, noe som også påvirket arealet på brygga.
Lagmannsretten viste videre til at den i sin vurdering hadde lagt vekt på at hensynet til klarhet og forutsigbarhet for borgerne tilsier at det bør vises en viss varsomhet med å konstatere ulovlighet etter så lang tid når rettstilstanden på oppføringstidspunktet var såpass uklar.
Dommen har skapt en del diskusjon, og staten har i en pressemelding varslet at de vil anke saken fordi den skaper en uavklart og krevende situasjon for kommunene. Siste ord er altså ikke sagt, og pr i dag er det ikke avklart om Høyesterett tar saken inn til behandling, eller om lagmannsrettens dom blir stående.