Reklamasjonen må fremsettes innenfor bestemte frister, hvis ikke vil kravet kunne gå tapt. Mange er imidlertid ikke klar over at et krav også kan tapes som følge av foreldelse. Det er altså to ulike regelsett, og det er viktig å kjenne til begge.

Denne artikkelen vil klargjøre de viktigste forskjellene mellom reklamasjonsfrister og foreldelse.

Reklamasjonsfrister

Reklamasjonsfrist er kort fortalt den perioden man har til å klage på en mangel ved en vare eller tjeneste. Dette er blant annet regulert i forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven. Hensikten med reklamasjonsfristen er å gi kjøper en rimelig tid til å oppdage og melde fra om eventuelle mangler, samtidig som hensynet til selger ivaretas ved at det settes en grense for når kjøper kan rette krav mot selger.

Man skiller mellom absolutt reklamasjonsfrist og relativ reklamasjonsfrist. Den absolutte reklamasjonsfristen angir ytterpunktet for når man kan reklamere. Etter forbrukerkjøpsloven er for eksempel den absolutte reklamasjonsfristen normalt to år, men den kan være fem år dersom varen er ment å vare vesentlig lenger enn to år.

Den absolutte reklamasjonsfristen begynner å løpe fra det tidspunktet man mottar varen.

I tillegg til at det må reklameres innen den absolutte reklamasjonsfristen, må det også reklameres innen rimelig tid etter at mangelen ble oppdaget eller burde blitt oppdaget. Hva som regnes som rimelig tid kan variere. I forbrukerforhold kan det være nok å reklamere innen to måneder fra oppdagelsen av mangelen. I kontraktsforhold mellom næringsdrivende kan fristen være kortere. For å være sikker bør man alltid reklamere så raskt som mulig.

Foreldelse

At et krav er foreldet betyr at kravet er falt bort og ikke lenger kan gjøres gjeldende. Foreldelsesreglene gir en sterk oppfordring til kjøperen om å forfølge kravet sitt før det går for lang tid, slik at begge parter kan legge forholdet bak seg. Reglene om foreldelse finner man i foreldelsesloven.

Det er viktig å være oppmerksom på at foreldelsesfristen og reklamasjonsfristene løper parallelt og helt uavhengig av hverandre. Det betyr at kjøperens mangelskrav kan foreldes (gå tapt) selv om kjøperen har reklamert i tide. En reklamasjon avbryter ikke foreldelsesfristen. Tilsvarende hjelper det ikke å avbryte foreldelsesfristen dersom man ikke har reklamert i tide.

Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. Fristen løper fra tidspunktet for levering av varen. For eiendom vil det være overtakelsen som utgjør starttidspunktet for beregningen. Det er altså ikke tidspunktet da mangelen faktisk ble oppdaget som utgjør starttidspunktet for foreldelsesfristen.  Et praktisk råd er at kjøper, når det nærmer seg tre år etter overtakelse, bør vurdere om det kan være mangelskrav som kan foreldes.

Foreldelsesfristen kan avbrytes ved at kjøperen går til søksmål mot selgeren, eller ved at selgeren erkjenner ansvar for mangelen. At selgeren påtar seg å utbedre mangelen kan være en form for erkjennelse som avbryter foreldelsesfristen, med mindre selgeren har tatt forbehold. Et alternativ til å avbryte foreldelsesfristen ved å gå til søksmål, er at partene blir enige om å utsette foreldelsesfristen. Dette kan gi partene mer tid til å forhandle, og man unngår unødvendige søksmål. Slike avtaler bør alltid inngås skriftlig.

I tillegg til den alminnelige foreldelsesfristen på tre år, har foreldelsesloven egne regler om tilleggsfrist. I enkelte tilfeller kan foreldelsesfristen utvides med ett år fra en part først blir kjent med et forhold. Dette er svært praktisk. Det er ikke uvanlig at en mangel er skjult for kjøperen. Dersom kjøperen oppdager mangelen først etter fire år, vil kravet mot selgeren i utgangspunktet være foreldet. Men heldigvis for kjøperen fanger regelen om tilleggsfrist opp slike tilfeller: Dersom kjøperen ikke var klar over at det forelå en mangel, løper det en tilleggsfrist på ett år fra det tidspunktet kjøperen «fikk eller burde skaffet seg» «nødvendig kunnskap» om mangelen.

Reglene om foreldelse og reklamasjon løper som nevnt parallelt og det kan være vanskelig å holde oversikt. Dersom man er i tvil, bør man ikke sitte for lenge på gjerdet – da kan man risikere å tape kravet sitt, selv om det i utgangspunktet var berettiget. Reklamer skriftlig til selger – og undersøk også straks når foreldelsesfristen inntrer. Husk at reklamasjon ikke avbryter foreldelse, så langvarige diskusjoner med selger kan være en felle som fører til at kravet foreldes.

Krav på tilleggstid

Tilleggstid kan oppstå av flere årsaker, som for eksempel forsinkelser utenfor entreprenørens kontroll, endringer i prosjektet, eller uforutsette forhold på byggeplassen.

Entreprenører er stort sett kjent med at slike krav må varsles under selve byggeprosjektet, og disse reglene går jeg derfor ikke nærmere inn på. Nyere uttalelser og avgjørelser indikerer at tilleggstid må behandles som et selvstendig krav i sluttoppgjøret, og at det altså må medtas særskilt krav på tilleggstid for at ikke også berettigede krav på tilleggstid skal tapes i sluttoppgjørsprosessen.

Vår oppfatning er at det neppe er riktig at fristforlengelseskrav tapes om de ikke er medtatt i sluttoppgjøret. Ettersom det foreligger en usikkerhet om dette, velger vi å gi en kort orientering om denne risikoen. Det gjelder særlig siden vi har møtt på denne problemstillingen flere ganger den siste tiden, samtidig som mange entreprenører ikke presiserer kravene på tilleggsfrist i sine sluttoppgjør.

Behovet for klarhet

Bakgrunnen er altså at det hevdes fra flere i bransjen at krav på tilleggstid må inkluderes i sluttoppgjøret. Dersom dette er riktig, risikerer entreprenøren å miste retten til fristforlengelse dersom et slikt spesifisert krav på tilleggstid ikke medtas. Dette kan igjen resultere i at entreprenøren blir pålagt dagmulkt for forsinkelser som entreprenøren egentlig har rett på fristforlengelse for.

Anbefalinger til aktørene i byggebransjen

For å sikre at krav på tilleggstid ikke går tapt, anbefales følgende tiltak:

1. Dokumentasjon og varsling: Sørg for å dokumentere alle forhold som gir grunnlag for tilleggstid umiddelbart og skriftlig når det faktiske grunnlaget oppstår, slik det alltid har vært krav om at dere må gjøre.
2. Inkluder tilleggstid i sluttoppgjøret: Når sluttoppgjøret utarbeides, må krav på tilleggstid inkluderes som et selvstendig krav. Dette innebærer at antallet dager man krever fristforlengelse for, klart og tydelig spesifiseres i sluttoppgjøret. Dette bør også knyttes opp mot de enkelte endringsmeldingene som begrunner kravet på tilleggstid.
3. Rettslig forankring: Inkluder også kravet på tilleggstid som et selvstendig krav i rettslig behandling av saken, slik at det ikke er tvil om at eventuelle søksmålsfrister også er overholdt dersom hele eller deler av tvisten må bringes inn for retten.

Dersom det kommer en nærmere avklaring av spørsmålet, vil vi komme tilbake med en oppdatering.

Gulating lagmannsrett avsa nylig dom i en sak som gjaldt spørsmål om en brygge på 74 kvm i Bergen var ulovlig eller ikke. Den aktuelle brygga ble ført opp på 1970-tallet. Brygga som saken gjaldt, vises i bildet nedenfor. Saken gjaldt den innerste delen av brygga (hvor det er satt ut møbler), ikke flytebrygga utenfor.

Sentralt i saken var spørsmålet om det ved oppføringen av brygga var meldeplikt til kommunen for tiltaket. Kommunens undersøkelser hadde i forkant avdekket at brygga ikke var meldt inn til kommunen da den ble bygd. Spørsmålet var om brygga var å anse som en «varig konstruksjon» eller ikke. Dersom brygga var å anse som en varig konstruksjon, ville den etter dagjeldende lov (bygningsloven av 1965 § 84) være meldepliktig. Etter en grundig gjennomgang av sakens faktum og av rettskildene, konkluderte lagmannsretten med at brygga ikke var å anse som en «varig konstruksjon» etter den dagjeldende bygningsloven. Siden brygga ikke var å anse som en varig konstruksjon, var det ikke meldeplikt for tiltaket og brygga var ikke ulovlig oppført.

Nærmere om lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten viste etter en gjennomgang av rettskildene til at trebrygger må være av en viss størrelsesorden og omfang og innebære et visst inngrep i naturen for å være omfattet av meldeplikten.

Lagmannsretten tok i sin vurdering utgangspunkt i at den aktuelle brygga er en enkel trekonstruksjon med små støpearbeider i form av at den er fundamentert på betongpåler. Lagmannsretten vurderte at brygga innebar et minimalt inngrep i terrenget. Lagmannsretten pekte videre på at bryggas størrelse (74 kvm) isolert sett kan tale for at den falt inn under meldeplikten. Lagmannsretten kom imidlertid til at terrengforholdene, det at det var langgrunt og at skjær stakk opp i fjæren, tyder på at det var nødvendig å trekke brygga så vidt langt utover fjæren for at det skulle være mulig å legge til brygga med båt ved fjære sjø. Videre så lagmannsretten hen til at bryggefronten, ut fra formålet om at en fritidsbåt skulle kunne legges til land og fortøyes med langsiden mot bryggen, måtte ha en viss lengde, noe som også påvirket arealet på brygga.

Lagmannsretten viste videre til at den i sin vurdering hadde lagt vekt på at hensynet til klarhet og forutsigbarhet for borgerne tilsier at det bør vises en viss varsomhet med å konstatere ulovlighet etter så lang tid når rettstilstanden på oppføringstidspunktet var såpass uklar.

Dommen har skapt en del diskusjon, og staten har i en pressemelding varslet at de vil anke saken fordi den skaper en uavklart og krevende situasjon for kommunene. Siste ord er altså ikke sagt, og pr i dag er det ikke avklart om Høyesterett tar saken inn til behandling, eller om lagmannsrettens dom blir stående.