Aktuelt

Fysisk veibom

Fordeling av utgifter til vedlikehold og utbedring av private veger

Vegnettet i Norge består av både private og offentlige veger. Private veger eies av ulike grunneiere, andelslag, velforeninger og lignende. Disse vegene driftes og vedlikeholdes i regi av eierne. I praksis oppstår det ofte spørsmål om hvordan kostnadene til vedlikeholdet skal fordeles mellom brukerne av vegen. Er det de som bruker vegen mest som skal betale mest, eller skal kostnadene fordeles likt på alle? Og hvilke vedlikeholdstiltak av vegen kan brukerne kreve?

1. OFFENTLIG ELLER PRIVAT VEG?

Når fordelingen av kostnader til vedlikehold av veg skal bestemmes, er det avgjørende om vegen regnes som privat eller offentlig. Etter veglova § 1 er alle veger som ikke er offentlige, å regne som private. Det er derfor nødvendig å se på hva som ligger i begrepet offentlig veg. For at en veg skal være offentlig er det to hovedvilkår som må være oppfylt. For det første må vegen være «open for allmenn ferdsel». For det andre er det et vilkår at vegen må være «halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune». Som offentlige veger regnes riksveg, fylkesveg og kommunal veg, jf. lovens § 1.

Etter loven er som nevnt alle veger som ikke er offentlige, å regne som private. Regler om fordeling av kostnader til vedlikehold og utbedring av private veger er særskilt regulert i veglova kapittel VII.

Et typisk eksempel på private veger er veger inn til hytteområder, hvor veg og grunn eies av én eller få grunneiere (grunneierlag). Slike veger kan ha få eller mange brukere, og utformingen og lengden på vegene kan naturligvis variere mye. Et annet eksempel er veg inn til skogeiendommer som går over flere eiendommer og hvor alle eierne også er brukere.

2. VEGLOVA § 54 – FORDELING AV KOSTNADER

Regler om fordelingen av felleskostnader mellom brukerne av private veger finner vi i veglova § 54. Etter bestemmelsen skal fordelingen av kostnadene knyttes til den enkeltes bruk av vegen. Tanken er at jo mer intensiv bruk man har av vegen, jo større andel av kostnadene skal man betale.

Når privat veg blir brukt til felles adkomst for flere eiendommer, har alle brukerne en felles vedlikeholdsplikt. Vedlikeholdsplikten gjelder derfor ikke bare grunneiere og andre med formell rettslig bruksrett til vegen. Vedlikeholdsplikten gjelder også alle andre som faktisk bruker vegen.

Veglova § 54 er en fravikelig regel som gjelder hvis det ikke er avtalt noe annet, for eksempel i en festeavtale. Siden regelen er fravikelig, står partene dermed fritt til å avtale ordninger som fraviker lovens system. Men dersom kostnadsfordelingen ikke er regulert på annet vis, er det veglova § 54 som gjelder.

Det er verdt å merke seg at veglova § 54 ikke sier noe om innholdet av bruksrettighetene, dvs. hvilken bruk av vegen man har rett til. Dette reguleres på annen måte, for eksempel gjennom avtale eller hevd. Videre er ikke bestemmelsen til hinder for at den som eier vegen, typisk en grunneier, tar seg betalt for andres bruk av vegen, for eksempel ved bompenger.

Fordelingen av felleskostnader mellom brukerne av private veger reguleres av veglova § 54, med mindre det er gjort annen avtale om kostnadsfordelingen.

De vanligste kostnadene til vedlikehold er brøyting av snø og strøing av sand om vinteren, og høvling og grusing om sommeren. Men også kostnader til utbedringsarbeider på vegen skal fordeles mellom brukerne.

Kostnader til vedlikehold eller utbedring skal fordeles etter brukens omfang, som et «høvetal», dvs. som en brøk av det totale. Hovedprinsippet er altså at den som bruker vegen i størst omfang, skal betale den høyeste andelen av vedlikeholdet, mens de som bruker vegen mindre, betaler en mindre andel.

Regelen har i praksis vært oppfattet som å fastslå en «leddvis» kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand den enkeltes bruk strekker seg over. Men det skal også gjøres en skjønnsmessig vurdering av bruken og nytten av vegen.

3. PRAKTISKE EKSEMPLER

En privat veg strekker seg inn gjennom en dal. Langs vegen kommer man først til et lite hyttefelt bestående av fem hytter. Etter et par kilometer kommer man til to bolighus som ligger like langs vegen, før vegen svinger oppover åssiden og ender opp på et gårdsbruk. Når vi legger prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt til grunn, skal de som har kortest veg, i dette tilfellet hyttene, betale minst, og den med lengst veg, gårdsbruket, betale mest. Men det er lett å se at en ren matematisk utregning baser t på antall meter veg ikke nødvendigvis vil gi et rettferdig resultat. Hvor intensiv bruken av vegen er, vil jo i stor grad variere. Boligeieren vil for eksempel normalt bruke vegen betydelig mer enn hytteeierne. Gårdsbruket, som frakter tømmer med tyngre kjøretøy, vil naturlig nok slite mer på vegen enn de som kun kjører med privatbil. Det er da naturlig at den ulike bruken, og dermed slitasjen på vegen, også hensyntas når kostnadene skal fordeles. Fordelingen av kostnadene bør dermed både reflektere antallet meter eller kilometer veg som brukes, og brukens intensivitet.

Et annet praktisk eksempel er boligfelt som inneholder en rekke ulike boliger innen et begrenset område. Et slikt område vil typisk bestå av flere mindre veger og hvor brukerne bare benytter deler av vegnettet. I eksempelet legger vi også til grunn at det på området ligger en barnehage og en butikk. I slike tilfeller vil det være lite egnet å fordele kostnader etter antall meter veg som brukes. Det vil da ofte være mer naturlig å ta utgangspunkt i bruksenheter og hvor en bruksenhet typisk består av en husstand. Kostnadene fordeles så slik at hver bruksenhet i utgangspunktet betaler det samme beløpet. Andre brukere, som butikken og barnehagen, bør vurderes særskilt. Det vil da være av betydning hvor intensiv bruken knyttet til disse er. Dersom det for eksempel er stor trafikk knyttet til butikken, er det naturlig at butikkens andel av kostnadene justeres tilsvarende opp.

Felles for eksempel 1 og 2 ovenfor er imidlertid at situasjonen må vurderes konkret. I tillegg til at løsningen som velges når det gjelder fordeling av kostnader, skal reflektere bruken, bør man unngå løsninger som er for kompliserte, og som da blir vanskelig å administrere.

I praksis vil det ofte være hensiktsmessig å etablere ulike kategorier av bruk, slik at flere brukere faller inn i de ulike kategoriene. Typisk vil man da dele brukerne av vegen inn i ulike soner (etter avstand), i ulike klasser (etter brukens omfang og intensitet) eller en kombinasjon av dette.

En egen kategori av brukere er tilfeldige «engangsbrukere». Dette kan for eksempel være folk som kjører på en privat veg på fjellet for å komme til et fiskevann eller til en skiløype. For slike brukere er det vanlig at det kreves bompenger, mens vedlikeholdsbidraget fra andre brukere, for eksempel hyttebeboere og gårdbrukere, fastsettes etter nærmere fastsatte kriterier.

4. «FORSVARLIG OG BRUKANDE STAND»

Et annet praktisk spørsmål er hvor langt det felles ansvaret for vedlikehold og utbedring strekker seg. Det er ikke uvanlig at de ulike brukerne av vegen har ulik oppfatning av hvordan vegen bør vedlikeholdes og i hvilken stand vegen bør være. Begrensningen ligger her i lovens uttrykk om at vegen skal holdes i «forsvarlig og brukande» stand. Dette er en rettslig standard som samtidig gir anvisning på en minimumsstandard som vegen skal ha. Bestemmelsen setter også en øvre grense for hvilken standard som kan kreves. Normen må ses i lys av hva som er tidsmessig standard med hensyn til bruk av vegen og sikker ferdsel. Et klassisk eksempel, og som det ofte vil være uenighet om, er om det er bra nok at vegen er gruslagt eller om det er nødvendig å asfaltere.

Hovedprinsippet er at den som br uker vegen mest, skal betale den høyeste andelen av vedlikeholdet. Men fordelingen av kostnadene bør både reflektere antallet meter eller kilometer veg som brukes, og brukens intensivitet.

Lovens bestemmelser om vedlikehold gjelder tilsvarende for utbedring. Utbedring kan for eksempel være brobygging eller forsterking av vegkanter. På samme måte som ulik bruk av vegen gir grunnlag for differensiering av kostnadsfordelingen til vedlikehold, gir ulik nytte av utbedringstiltak grunnlag for en skjevdeling av disse kostnadene.

5. TVISTER

Som det fremkommer ovenfor, er spørsmålet om fordeling av kostnadene til vedlikehold og utbedring av privat veg utpreget konkret og skjønnsmessig. Fordelingen er derfor et vanlig tvistepunkt i praksis. Blir brukerne av vegen ikke enige, kan hver av de kreve at spørsmålet avgjøres ved skjønn. Etter at ny jordskiftelov trådte i kraft 1. januar 2016 er det nå kun jordskifteretten som har kompetanse som skjønnsrett i disse sakene.

Et slikt tilfelle var nylig oppe for jordskifteretten i Østfold. Saken gjaldt en 1800 meter lang gårdsveg som 17 hytteeiere med festetomter hadde bruksrett til. Vegen var eid av grunneier/ bortfester. De siste 300 meterne av vegen ble kun benyttet av gården. Spørsmålene i saken var hvor stor andel av vedlikeholdskostnadene hytteeierne skulle betale, samt hva som var innholdet i vedlikeholdsplikten, og hvilke utbedringer som skulle gjøres på vegen.

Etter en konkret vurdering kom jordskifteretten til at de 17 hytteeierne til sammen skulle betale 40 % av vegvedlikeholdet og grunneieren skulle betale resten. Jordskifteretten la til grunn at alle hytteeierne skulle betale en like stor andel. Hyttene lå i en klynge og de brukte dermed en lik andel av vegen. Enkelte av hytteeierne anførte at de skulle betale mindre som følge av at de kun benyttet vegen et par ganger i året, men dette ble de ikke hørt med.

Vedlikeholdsnivået bestemmes av at vegen skal holdes i «forsvarlig og brukande stand».

Fordelingen ble beregnet ut fra modellen «tonn pr km» som er en vanlig måte å fordele vegvedlikehold på. Denne modellen tar hensyn både til lengde som brukes av vegen, og belastning på vegen ved at bruk av tyngre kjøretøy gir en høyere andel av kostnadene. Det ble i den forbindelse lagt vekt på at skogsdrift ville komme til å utgjøre en større del av vegslitasjen. Bruvedlikeholdet måtte også belastes gården med en større andel enn hytteeierne ut fra nyttebetraktninger.

I samme sak ble det også anført at jordskifteretten måtte etablere et veglag etter veglova § 55 dersom den fastsatte en fordelingsbrøk mellom brukerne etter § 54. Dette fikk hytteeierne ikke medhold i. Selv om ordningen med veglag ofte vil være praktisk i slike tilfeller, gjelder det for eksempel ikke hvor det er én eller noen grunneiere som eier vegen og står for vedlikeholdsarbeidet. Brukerne kan i et slikt tilfelle ikke skyve grunneieren eller et grunneierlag til side og selv overta driften av vegen ved etablering av et veglag. Dette er fastslått i siste ledd i § 55.

6. ORGANISERING AV VEGVEDLIKEHOLDET

Som tidligere nevnt vil drift av private veger ofte skje gjennom veglag. Veglova § 55 inneholder nærmere bestemmelser om dette. Bestemmelsen legger opp til at brukerne av vegen organiserer seg som et veglag, som tar alle avgjørelser som gjelder vegfellesskapet, samt står for den daglige driften av vegen. Veglaget fastsetter også det årlige driftstilskuddet fra den enkelte bruker på grunnlag av «høvetalet» etter § 54. Veglaget kan også fatte en rekke andre beslutninger som å ta opp lån og fremme søknad om å kreve inn bompenger. Det er tilstrekkelig med vanlig flertall for å fatte vedtak i veglaget.

Regelen er deklaratorisk, dvs. at den gjelder der det ikke er avtalt andre ordninger.

Drift av private veger kan også skje i regi av grunneiere eller grunneierlag som også eier selve vegen. I slike tilfeller vil grunneier ha bestemmelsesretten, og det er ikke i strid med vegloven at det da ikke etableres veglag.

7. FORHOLDET TIL BRUKERE SOM IKKE HAR AVTALE MV. OM BRUKSRETT

Avslutningsvis skal nevnes at grunneieren ikke kan pålegge brukerne større kostnader til vedlikehold eller utbedring enn det som refererer seg til de faktiske utgifter hvert år. Hvis eier av vegen ønsker å beregne seg en fortjeneste på andre brukere av vegen, må det skje i form av innkreving av f.eks. bompenger som krever kommunens samtykke (veglova § 56).

Og reglene i veglova gjør ingen innskrenkning i allmennhetens rett til fri ferdsel på veg eller sti i utmark til fots, jf. friluftslova § 2.

Grunneiere kan ikke pålegge brukerne større kostnader til vedlikehold eller utbedring enn det som er de faktisk e utgiftene hvert år.

Del på Facebook
Del på LinkedIn